Skriftlig spørsmål fra Ulf Erik Knudsen (FrP) til sosialministeren

Dokument nr. 15:281 (1998-99)
Innlevert: 11.05.1999
Sendt: 12.05.1999
Besvart: 25.05.1999 av sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa

Ulf Erik Knudsen (FrP)

Spørsmål

Ulf Erik Knudsen (FrP): Er det tilfelle at norske pensjonister som bor i utlandet betaler dobbelt for helsetjenester som sykehus, lege osv., og hva vil i så fall Statsråden gjøre for å rette opp dette forholdet?

Begrunnelse

Fra Folketrygdkontoret for utenlandssaker (FFU) har jeg fått opplyst at personer som bor i Sverige og mottar all sin pensjon fra Norge skal betale 3% trygdeavgift til Norge. Dette for å dekke utgiftene til sykehjelp og lignende for pensjonistene.

Samtidig er disse pensjonistene skattepliktige til Sverige. I Sverige er skatten ikke delt opp på samme måte som i Norge, dvs. det ikke skilt ut noen spesiell trygdeavgift. Pensjonistene betaler altså skatt til dekning av sykehjelp og lignende over den svenske skatten. I tillegg betaler man avgift for det samme til Norge.

Jeg har hatt henvendelse fra en pensjonist bosatt i Sverige som finner dette sterkt urimelig. Dette er et syn jeg deler. Sverige har et relativt betydelig skattetrykk og det er tungt å bære for en pensjonist når man skal betale for de samme tjenestene to ganger. Jeg finner det rimelig at man i land der det innkreves skatt til dekning av sykehjelp og lignende hadde frafalt 3% trygdeavgift til Norge for norske pensjonister som bor i disse landene.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp)

Svar

Magnhild Meltveit Kleppa: Representanten Ulf Erik Knudsen oppgir som bakgrunn for spørsmålet at det dreier seg om personer som bor i Sverige og mottar all sin pensjon fra Norge, og som betaler 3% trygdeavgift til Norge for å dekke utgiftene til sykehjelp og liknende. Samtidig er disse pensjonistene skattepliktige til Sverige.

Det er riktig at pensjonister som er skattepliktige til Sverige og trygdeavgiftspliktige til Norge, til dels kan sies å betale for helsetjenester to ganger. Dette skyldes etter min vurdering en svakhet i det internasjonale regelverket, noe som for så vidt også er erkjent i de øvrige EØS-land. Mulighetene for skjevheter oppstår fordi retten til beskatning og retten til å kreve trygdeavgift kan ligge til forskjellige land, samt at finansieringen av helsetjenestene generelt skjer på ulike vis. Innkreving av personskatt er ikke koordinert i EØS-avtalen, mens trygdeforhold, herunder trygdeavgifter, er det.

Norske pensjonister har etter EØS-avtalen rett til å bosette seg i andre avtaleland og få utbetalt pensjonen sin der. Bostedslandet skal gi nødvendig sykebehandling etter sine regler, men for Norges regning. Norge har med andre ord betalingsansvaret for helsetjenester og medisinsk stønad til personer som er bosatt i andre EØS-land og som utelukkende mottar norsk pensjon. Norske myndigheter har da etter EØS-avtalen (Rådsforordning (EØF) nr 1408/71 artikkel 33) en korresponderende enerett til å kreve inn trygdeavgift for sykedekning. Pensjonister som mottar sykebehandling som Norge har det endelige økonomiske ansvar for, må betale 3% i trygdeavgift. Dette gjelder uavhengig av om pensjonisten er bosatt i Norge eller i et annet avtaleland.

De nordiske landene har avtalt at det ikke skal foretas refusjon mellom landene av utgifter til sykebehandling gitt av bostedslandet til en pensjonist fra et annet nordisk land. Slik oppnår man store administrative besparelser, og man regner med at beløpene, i hvert fall over tid, vil gå om lag opp i opp. EU-kommisjonen har slått fast at en slik avtale ikke rokker ved prinsippet om at det er det land som har det økonomiske ansvar for pensjonisten som også har rett til å kreve inn trygdeavgift.

Norge er på grunn av EØS-avtalen forpliktet til å gi sykebehandling for Sveriges regning til svenske pensjonister bosatt i Norge. Norge har ikke rett til å kreve syketrygdeavgift av disse pensjonistene fordi innkreving av en eventuell slik avgift er eneretten til det land som er ansvarlig for å dekke utgiftene til sykebehandling, i dette tilfellet Sverige. På samme måte er Sverige forpliktet til å gi sykebehandling for Norges regning til norske pensjonister bosatt i Sverige. Eneretten til å innkreve syketrygdeavgift er da Norges. Oppgjørsmåten mellom landene, refusjon eller motregning, er etter min mening uten betydning i forhold til den enkeltes rettigheter og plikter. Administrative oppgjørsavtaler om refusjonsavkall og motregning kan ikke få direkte innvirkning på hva den enkelte skal betale i avgift. Dette ville i tilfelle føre til urimelig forskjellsbehandling og tilfeldigheter, hvor den enkeltes plikter og rettigheter avhenger av hva de berørte land har kommet fram til seg imellom rent administrativt.

En løsning som går ut på at man etter intern norsk rett helt skulle gi avkall på trygdeavgift dersom vedkommende er bosatt (og evt skattepliktig) i et annet land enn Norge, selv om Norge er kompetent land mht sykebehandling, er etter min mening ikke holdbar. Det vil med full rett oppleves som urimelig og urettferdig at norske pensjonister bosatt i Norge må betale denne avgiften, mens norske pensjonister i utlandet skulle slippe selv om Norge faktisk dekker sykebehandlingsutgiftene for vedkommende, enten ved refusjon eller motregning.

Den foreslåtte løsningen vil neppe kunne begrenses til å gjelde bare i forhold til Sverige eller land med liknende skattefinansieringsordninger (jf. likebehandlingsbestemmelsen i forordningen artikkel 3), men vil måtte gjøres gjeldende i forhold til alle land som er omfattet av EØS-avtalen. Det vil følgelig også medføre en relativt betydelig inntektssvikt dersom en skulle gi avkall på norsk trygdeavgift fra norske pensjonister som er bosatt i andre EØS-land og evt skatter der. Dette er også et forhold som må veies mot hensynet til konkret rimelighet.

Jeg kan derfor ikke se at regelverket fra norsk side praktiseres på en urimelig måte. Etter mitt syn er det både juridisk korrekt og materielt berettiget at Norge innkrever trygdeavgift av personer som man må dekke sykebehandling for.

Jeg er selvfølgelig enig i at pensjonister som er skattepliktige til Sverige (eller andre land) og trygdeavgiftspliktige til Norge ikke burde risikere å betale for de samme helsetjenester to ganger.

Jeg er imidlertid ikke enig i at det riktige i denne situasjon vil være at Norge frafaller kravet om trygdeavgift i land der det innkreves skatt til dekning av sykehjelp og liknende. I realiteten er forholdet at det er bostedslandet som i dette tilfelle får dekket sine utgifter dobbelt opp, én gang gjennom skatten og én gang gjennom oppgjøret fra Norge (hva enten dette skjer gjennom summarisk refusjonsoppgjør eller motregning mot tjenester dekket i Norge). Sett fra norsk side er det ingen nettogevinst å frafalle, idet avgiftsinntektene kun dekker våre betalingsforpliktelser. Det er derfor mer naturlig at det var bostedslandet som avsto fra å ta seg dobbelt betalt for noe de allerede har fått godtgjørelse for.

Når det gjelder spørsmålet om evt. oppfølging, vil jeg bemerke:

Sosial- og helsedepartementet er kjent med at det er debatt rundt den manglende skattekoordineringen i fellesskapsretten, og at Europakommisjonen vurderer regelverket på området og arbeider med å finne forslag til løsning på skatteproblematikken i fellesskapsrettslig sammenheng. Så lenge situasjonen med innkreving av trygdeavgift er regulert i EØS-avtalen og derfor avhenger av rettstilstanden i EU, er det lite vi kan gjøre for å endre situasjonen i dette henseende.

Dersom det er riktig at en del av den svenske landstingsskatten er øremerket helseformål, kan det reises spørsmål om dette er et forhold som kan tenkes å komme inn under artikkel 33 nr 2 i forordningen 1408/71. Bestemmelsen setter forbud for bostedsstaten ikke bare mot innkreving av syketrygdeavgift fra pensjonister som utelukkende mottar pensjon fra andre EØS-land, men evt også mot "avgift eller tilsvarende beløp for å dekke ytelser ved sykdom og svangerskap eller fødsel".

Sosial- og helsedepartementet har tatt spørsmålet opp med svenske myndigheter, og bedt om en vurdering. Etter de svenske myndigheters redegjørelser for landstingsskatten i brev av 12. august 1996 og 7. oktober 1997 finner jeg imidlertid ikke å ha grunnlag for å hevde at landstingsskatten er en slik særskatt eller at Sverige formelt handler i strid med EØS-avtalen ved å innkreve svensk landstingsskatt av norske pensjonister bosatt i Sverige. Jeg kan derfor ikke se at det er grunnlag for oss til å forfølge saken videre.

En nærmere avklaring av dette, forutsetter at vedkommende pensjonist selv tar saken opp for svenske domstoler. Som påpekt i Sivilombudsmannens Melding for året 1998 (Dokument nr 4 (1998-99)), vil vedkommende evt også kunne ta spørsmålet opp med Europakommisjonen som er ansvarlig for å overvåke at medlemslandene i EU overholder EØS-retten.

En annen side av saken er at årsaken til at vedkommende norske pensjonist er skattepliktig til Sverige, er at Norge i motsetning til alle de øvrige nordiske land ikke benytter seg av sin rett til kildebeskatning etter artikkel 18 i den nordiske skatteavtalen.

Spørsmålet om hvilket land som har rett til å skattlegge pensjonister bosatt i et annet nordisk land, reguleres av den nordiske skatteavtalen. Finansdepartementet er ansvarlig departement for denne avtalen. Hovedtrekkene i ordningen etter avtalen er imidlertid at det land som utbetaler pensjonen, også har førsteretten til å beskatte dem. Dersom utbetalingslandet ikke benytter seg av beskatningsretten etter artikkel 18, kan bostedslandet beskatte pensjonene, idet bostedslandet etter artikkel 26 nr 2 i avtalen er gitt en subsidiær beskatningsrett i slike tilfeller.

Sverige er følgelig i sin fulle rett etter skatteavtalen når de beskatter norske pensjonister i Sverige. Vi får mange brev fra norske pensjonister, også minstepensjonister, som opplever det som lite gunstig å måtte skatte der i stedet for til Norge.

Jeg har tatt spørsmålet opp med Finansdepartementet som opplyser:

"Trygdeforhold, herunder innkreving av trygdeavgift, er koordinert ved EØS-avtalen. Retten til beskatning er koordinert ved skatteavtaler, som med unntak av den nordiske skatteavtalen, er bilaterale. Etter de fleste skatteavtaler inngått mellom land i EØS (herunder også de fleste skatteavtaler inngått av Norge) skal pensjoner (med unntak av offentlig tjenestepensjon) bare skattlegges der vedkommende pensjonist er bosatt, jf OECD's mønsteravtale artikkel 18. Etter EØS-avtalen skal derimot trygdeavgift på pensjoner innkreves i det land som utbetaler pensjonen, forutsatt at vedkommende pensjonist utelukkende mottar slik pensjon. Dersom bostedslandet inkluderer en "trygdeavgiftsdel" i skatten, vil pensjonisten derfor betale for trygdeavgift to ganger. Dette er tilfellet overfor Sverige. Forholdet til kildeskatt på pensjoner, omtales nærmere til slutt i dette brevet.

Norge ilegger med andre ord ikke kildeskatt på utbetaling av pensjoner til personer bosatt i utlandet, slik de andre nordiske land gjør. Det er en rekke grunner til dette. Hovedgrunnen er at pensjoner bør beskattes i det land hvor mottakeren er bosatt, fordi det er her han/hun benytter seg av infrastruktur, sosiale velferdsgoder osv. Videre er det bare noen få av de skatteavtalene Norge har inngått som gir Norge som utbetalingsland full beskatningsrett til pensjoner utbetalt til personer bosatt i utlandet. Dette er i tråd med hva som er vanlig blant land i EØS. Etter de fleste skatteavtaler inngått mellom land i EØS skal pensjoner (med unntak av offentlig tjenestepensjon) bare skattlegges der vedkommende pensjonist er bosatt, jf OECD's mønsteravtale artikkel 18. Fordi de andre nordiske land har et avvikende system, gjør den nordiske skatteavtalen et unntak ved å gi utbetalingslandet rett til å beskatte pensjoner. Dette innebærer at Norge, selv med intern hjemmel til å ilegge kildeskatt, bare vil kunne beskatte visse typer pensjoner i forhold til et begrenset antall land. Jeg legger ved kopi av et brev av 23. september 1998 til Nordisk Ministerråd fra Finansministeren, hvor det på sidene 2-4 fremgår nærmere hvorfor Norge ikke har innført kildeskatt på pensjoner.

Videre bemerkes at den nordiske skatteavtalen artikkel 26 punkt 4 på visse vilkår gir rett til et fradrag på SEK 20 000 ved beskatningen av norsk pensjon i Sverige. En nærmere beskrivelse av regelen finnes også på side 10-11 i St prp 5 (1996-97). Fradraget er blant annet ment å kompensere for de særfradrag for alder og uførhet som man får ved beskatningen i Norge. For å lette gjennomføringen av dette fradraget, både for skattyter og svenske skattemyndigheter, pågår det et nært samarbeid mellom norske og svenske skattemyndigheter. Norge oversender opplysninger til Sverige der det blant annet fremkommer hvem som har krav på dette fradraget i Sverige. På bakgrunn av de oversendte opplysningene vil skattytere som har krav på slikt fradrag normalt få dette automatisk ved beskatningen i Sverige.

For øvrig kan det tilføyes at dersom man velger å bosette seg i et annet land, er det slik at man også må la seg beskatte der etter det landets regler. Det bør også nevnes at det forekommer svært sjelden internasjonalt at skatteavtaler inneholder regler som gir særlige fradrag ved beskatningen. I den nordiske skatteavtalen har man derfor gått lenger enn hva som er vanlig ved å innføre det særskilte fradraget på SEK 20 000."

Kopi av brev av 23. september 1998 fra Finansministeren til Nordisk Ministerråd vedlegges.

Vedlegg til svar:

Brev fra Finansdepartementet til Nordisk Råd, Den norske delegasjonen ved stortingsrepresentant Berit Brørby Larsen, om skattlegging av pensjoner til personer bosatt i utlandet (Sverige).

Datert 23. september 1998.

Referanse: 98/7418 SA.