Steinar Bastesen (TF): Hvordan kan Utenriksministeren forsvare å kalle den fremforhandlede bilaterale avtalen mellom Norge, Russland og Island for en Smutthullavtale for å gi inntrykk av at uregulert overfiske i Smutthullet nå er under kontroll?
Begrunnelse
Den fremforhandlede avtalen mellom Norge, Russland og Island framstilles som om Smutthullet nå stenges for uregulert fiske. Dette er, for å si det mildt, å kaste blår i øynene på Stortinget som til slutt skal ratifisere denne avtalen.
Island satser nå for fullt med rekefiske i Smutthullet. Reke er ikke med i den såkalte Smutthullavtalen. Det er en kjent sak at man kan få store mengder torskeyngel som bifangst i reketrål og norske fartøyer er pålagt strenge restriksjoner med bla skillerist og kystvakta stenger felt med for mye innblanding av torskeyngel for norske fiskere. Disse restriksjonene gjelder selvsagt ikke for islandske trålere, da de fisker i internasjonalt farvann og heller ikke er bundet av den bilaterale avtalen som er inngått og blir kalt Smutthullavtalen. Avtalen forhindrer heller ikke andre lands fartøy eid av islandske eller andre redere å starte fiske i Smutthullet og dermed fiske seg til rettigheter.
Ved å ratifisere denne avtalen åpner vi ei dør som ble lukket ved innføringen av 200 nautiske mils økonomiske soner. Dette er særdeles farlig og urovekkende for den norske kystbefolkningen.
Avtalen må ikke ratifiseres, det må derimot satses sterkt på å få i stand den internasjonale avtalen om fiske på det åpne hav. Dessuten er denne avtalen ikke balansert. Verdien av den torsk og bifangst Island har fått, utgjør 70-80 millioner kr pr. 1999. Den fangst Norge får tilbake utgjør maks 7 millioner 1999 kroner. I tillegg er det lagt så strenge restriksjoner på den norske gjenfangsten at kvoten neppe blir tatt. Denne avtalen er en ren gave til Island og den stenger slett ikke Smutthullet og må derfor stoppes.