Skriftlig spørsmål fra Steinar Bastesen (TF) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:285 (1998-99)
Innlevert: 18.05.1999
Sendt: 18.05.1999
Besvart: 25.05.1999 av utenriksminister Knut Vollebæk

Steinar Bastesen (Kp)

Spørsmål

Steinar Bastesen (TF): Hvordan kan Utenriksministeren forsvare å kalle den fremforhandlede bilaterale avtalen mellom Norge, Russland og Island for en Smutthullavtale for å gi inntrykk av at uregulert overfiske i Smutthullet nå er under kontroll?

Begrunnelse

Den fremforhandlede avtalen mellom Norge, Russland og Island framstilles som om Smutthullet nå stenges for uregulert fiske. Dette er, for å si det mildt, å kaste blår i øynene på Stortinget som til slutt skal ratifisere denne avtalen.

Island satser nå for fullt med rekefiske i Smutthullet. Reke er ikke med i den såkalte Smutthullavtalen. Det er en kjent sak at man kan få store mengder torskeyngel som bifangst i reketrål og norske fartøyer er pålagt strenge restriksjoner med bla skillerist og kystvakta stenger felt med for mye innblanding av torskeyngel for norske fiskere. Disse restriksjonene gjelder selvsagt ikke for islandske trålere, da de fisker i internasjonalt farvann og heller ikke er bundet av den bilaterale avtalen som er inngått og blir kalt Smutthullavtalen. Avtalen forhindrer heller ikke andre lands fartøy eid av islandske eller andre redere å starte fiske i Smutthullet og dermed fiske seg til rettigheter.

Ved å ratifisere denne avtalen åpner vi ei dør som ble lukket ved innføringen av 200 nautiske mils økonomiske soner. Dette er særdeles farlig og urovekkende for den norske kystbefolkningen.

Avtalen må ikke ratifiseres, det må derimot satses sterkt på å få i stand den internasjonale avtalen om fiske på det åpne hav. Dessuten er denne avtalen ikke balansert. Verdien av den torsk og bifangst Island har fått, utgjør 70-80 millioner kr pr. 1999. Den fangst Norge får tilbake utgjør maks 7 millioner 1999 kroner. I tillegg er det lagt så strenge restriksjoner på den norske gjenfangsten at kvoten neppe blir tatt. Denne avtalen er en ren gave til Island og den stenger slett ikke Smutthullet og må derfor stoppes.

Knut Vollebæk (KrF)

Svar

Knut Vollebæk: Det fulle navnet på den trilaterale avtalen er "Avtale mellom Norges regjering, Islands regjering og Den russiske føderasjons regjering om visse samarbeidsforhold på fiskeriområdet". Avtalen nevner ikke Smutthullet som sådan. Når vi likevel trygt kan kalle den for "Smutthull-avtalen," skyldes dette at avtalen gjør slutt på det uregulerte islandske torskefisket i Smutthullet i Barentshavet.

Dette var hele tiden hovedmålsettingen for de forhandlingene som skiftende norske regjeringer har ført om denne saken gjennom mange år. Bakgrunnen var at om lag tre firedeler av torskefangstene i Smutthullet i perioden 1993-98 ble tatt av fartøyer under islandsk flagg. Regjeringen mener derfor avtalen bringer oss et langt skritt videre mot en enhetlig forvaltning på kyststatenes, det vil i denne sammenheng si Norges og Russlands, premisser av fiskeressursene i våre nordlige farvann.

Avtalen løser ikke alle problemer. Representanten Bastesen peker selv på situasjonen for reke. På grunn av usikre biologiske data har det vært vanskelig å oppnå en totalregulering av denne bestanden. Smutthull-avtalen gjør her ingen forskjell i den ene eller annen retning. For øvrig kan det vises til at vårt forvaltningsregime i Vernesonen rundt Svalbard består som før.

Selv om Smutthull-avtalen ikke omfatter uregulerte bestander som reke, har den likevel skapt en ny samarbeidssituasjon i forholdet til Island som gjør det mulig å løse akutte problemer også av denne karakter. Norske myndigheter har nylig fått positiv respons på en anmodning om at det blir innført påbud om sorteringsrist på islandske fartøyer som fisker reke i Smutthullet, for å hindre bifangst. Slik sett har Smutthull-avtalen normalisert de fiskeripolitiske forbindelsene mellom to naboland på en måte som setter begge i stand til mer effektivt å håndtere felles problemer.

Representanten Bastesen viser til den angivelig manglende balansen i avtalen. Etter Regjeringens oppfatning må også avtalens prinsipielle sider tas med i en slik beregning. Blant disse er Islands forpliktelse til å motvirke forsøk på å omgå avtalen ved å omregistrere fartøy og til å nekte landing av fangst og anløp av fartøy som har drevet virksomhet som er i strid med avtalen. At Island forplikter seg til ikke å fiske lodde i Barentshavet, og at kvotebyttet bortfaller dersom den norsk-russiske fiskerikommisjonen fastsetter total fangstkvote til mindre enn 350 000 tonn, teller også med i en totalvurdering av balansen i avtaleverket. Ut fra en slik betraktning anser Regjeringen at avtalen og protokollen er uttrykk for en rimelig balanse i de bilaterale fiskeriforbindelsene mellom Norge og Island.