Skriftlig spørsmål fra Ivar Kristiansen (H) til helseministeren

Dokument nr. 15:343 (1998-99)
Innlevert: 15.06.1999
Sendt: 16.06.1999
Besvart: 18.06.1999 av helseminister Dagfinn Høybråten

Ivar Kristiansen (H)

Spørsmål

Ivar Kristiansen (H): NITO har undersøkt status vedr. godkjenning av 1129 godkjenningspliktige vannverk. Av disse er kun 22,9% godkjent i.h.h.t drikkevannsforskriftens krav. Dette betyr at svært mange vannverk i Norge mangler godkjenning, lang tid etter at frist for godkjenning gikk ut. Manglende forskriftsoppfølging medfører økt risiko m.h.t vannkvalitet. For næringsmiddelindustrien som konkurrerer internasjonalt, er denne situasjon bekymringsfull.Hva vil statsråden på kort og lang sikt foreta seg i sakens anledning?

Begrunnelse

NITOs undersøkelse er meget grundig. Undersøkelsen viser at problemene sansynligvis er størst i kystfylkene på Vestlandet og i Nord-Norge. Her ligger bl.a de fleste fiskeribedrifter og de fleste vannverk som mangler godkjenning. Svært mange bedrifter har sitt marked i utlandet. Disse bedriftene er avhengig av høy troverdighet i markedet og er videre avhengig av i sin produksjon å tilfredstille standarder som er satt for produksjon.

Dagfinn Høybråten (KrF)

Svar

Dagfinn Høybråten: Resultatene i NITOs undersøkelse samsvarer med Statens institutt for folkehelse (Folkehelsa) sine undersøkelser av godkjenningsforholdene ved vannverkene.

Godkjenning av vannverk er et norsk krav, ikke en del av våre EØS-forpliktelser. I forhold til Norges internasjonale forpliktelser er derfor Folkehelsas kartlegging av tilstanden ved hvert enkelt av de norske vannverkene et bedre grunnlag for å vurdere de forhold som jeg antar at representanten Kristiansen er opptatt av.

Folkehelsa gjennomførte en slik kartlegging av i alt 1587 vannverk ved årsskiftet 1994/95. Ved denne kartleggingen ble både vannverkenes infrastruktur og vannkvalitet bedømt. Undersøkelsen omfattet da alle vannverk som forsynte flere enn 100 personer, til sammen en forsyning til 3.818.000 personer, altså omtrent 88 % av den norske befolkningen. Resten av befolkningen er stort sett tilknyttet vannverk som verken er registreringspliktige eller godkjenningspliktige, eller de bruker egen brønn/bekk.

På tidspunktet for kartleggingen fikk omtrent 1,3 millioner personer vann fra omtrent 1000 vannverk som ble bedømt "ikke tilfredsstillende", enten fordi vannkvaliteten var for dårlig og /eller fordi vannverket var for dårlig sikret hygienisk sett. Resten av vannverkene ble bedømt å være tilfredsstillende, uavhengig av godkjenningsstatus.

1. januar 1995 startet "Program for vannforsyning". Hensikten med dette programmet er å utbedre forholdene ved de vannverkene som ikke er tilfredsstillende, blant annet ved å tilby økonomisk støtte til utbedringer. I løpet av dette programmets første fire år er vannforsyningen ved omtrent 250 vannverk utbedret til tilfredsstillende standard, og disse vannverkene forsyner omtrent 800.000 personer. Det gjenstår altså utbedring av omtrent 750 vannverk, i det vesentlige små vannverk, som til sammen forsyner noe over 500.000 personer.

Fortsatt domineres statistikken over utilfredsstillende vannverk av små vannverk i kystfylkene på Vestlandet og i Nord-Norge. "Program for vannforsyning", med sekretariat ved Folkehelsa, har i de siste årene intensivert sin motivasjonskampanje nettopp mot de små vannverkene, og dette ser ut til å virke slik at stadig flere små vannverk utbedres.

Regjeringen vil gå inn for å forlenge dette programmet ut over den første, vedtatte femårsperioden. Det er fortsatt målet at all norsk drikkevannsforsyning skal bli tilfredsstillende, og at formalitetene omkring godkjenning av vannverk også skal bringes i orden.

Folkehelsas siste publiserte oversikt over vannverk som har søkt om godkjenning i henhold til forskriften, viser status pr 1. november 1997. Den undersøkelsen omfatter samtlige norske vannverk, som er omtrent 50 % flere enn det som inngår i NITOs undersøkelse. Gruppen store vannverk er best representert blant dem som har søkt og fått godkjenning, mens gruppen som ikke har søkt om godkjenning domineres av de små vannverkene. Det er derfor for det meste de små vannverkene som ikke har fulgt opp forskriftens krav om å søke godkjenning.

Godkjenning av små vannverk er kommunens ansvar. Sosial- og helsedepartementet har ved flere rundskriv oppfordret vannverkene til å søke om godkjenning, men har ingen direkte virkemidler for å sette press på vannverkene. Lokale tilsynsmyndigheter har ansvar for å føre tilsyn med at vannkvaliteten er i overensstemmelse med drikkevannsforskriftens krav.