Skriftlig spørsmål fra Svein Ludvigsen (H) til sosialministeren

Dokument nr. 15:93 (1999-2000)
Innlevert: 07.12.1999
Sendt: 08.12.1999
Rette vedkommende: Helseministeren
Besvart: 13.12.1999 av helseminister Dagfinn Høybråten

Svein Ludvigsen (H)

Spørsmål

Svein Ludvigsen (H): Jeg tillater å spørre statsråden om der foreligger planer for å bedre hørselomsorgen for barn i sin alminnelighet, og spedbarn i særdeleshet?

Begrunnelse

Hørselsomsorgen for spedbarn er ikke tilfredsstillende, og som tidligere leder for Hørselshemmedes Landsforbund får jeg fra tid til annen eksempler på at nettopp nyfødte ikke blir testet godt nok for hørsel.

Problemet beskrives som todelt,- først må man oppnå tidlig diagnostikk av døve og tunghørte spedbarn, dernest må habilitering med høreapparat eller cochleære implantat finne sted. En ny praksis vil selvsagt kreve omstilling og berøre hørselssentraler så vel som det audiopedagogiske tilbudet.

Jeg er selvsagt kjent med at det blant hørselshemmede er delte meninger om cochleære implantat, men det kan ikke være til hinder for at der skal finnes et tilbud til små barn hvor foreldrene ønsker slik behandling. Den medisinske og teknologiske utviklingen gjør jo også sitt til at ny metodikk kan gi betydelige økonomiske innsparinger i forhold til dagens ordning.

Diagnostikk av døvhet og tunghørhet bør få samme status i nyfødtmedisinen som den gjeldende screening for Føllings sykdom og hypotyreose har i dag. Dette bør nedfelles i forpliktende veiledninger som omfatter alle barn, og undersøkelsen bør finne sted i barselavdelingene slik praksis er i mange andre land.

Dagfinn Høybråten (KrF)

Svar

Dagfinn Høybråten: Når det gjelder forslag om screening av nyfødte i forhold til døvhet og tunghørthet, kan jeg vise til at en arbeidsgruppe nedsatt av Statens helsetilsyn avla i 1996 en rapport som tilrådde at alle spedbarn ble testet for alvorlig hørselssvikt innen de første leveuker ved helsestasjonen. Det ble tilrådd at dette ble prøvet ut, i første omgang, i ett fylke. Blant annet på grunn av kostnader knyttet til slik organisering ble dette ikke fulgt opp.

Medlemmene av arbeidsgruppen ble i sommer bedt om å uttale seg om mulighetene til testing ved fødeavdelingene sammenlignet med helsestasjonene. Det ble anbefalt at det iverksettes et program for testing ved alle fødeavdelingene i ett fylke som prøveordning over en 2-årsperiode. Det ble videre tilrådd at før det tas endelig stilling til spørsmålet om screening, bør en gjøre seg kjent med erfaringene fra andre land.

Helsetilsynet har anført at testene er usikre. Oppgaver har vist at for hvert barn med nedsatt hørsel vil 40 eller flere barn måtte bli underlagt nærmere undersøkelser for å kunne avdekke reell hørselssvikt. Det er antatt at det fødes ca. 60 barn årlig med hørselsnedsettelse. Med slike tester vil en dermed måtte undersøke svært mange barn uten hørselsnedsettelse for å finne fram til de barna som har hørselsnedsettelse. Et annet forhold er at effekten av slik screening ikke er dokumentert.

Det utføres slik testing ved enkelte fødeavdelinger.

Statens helsetilsyn har vurdert om det kan anbefales å sette i gang hørselsscreening hos alle nyfødte på lik linje med screening for Føllings sykdom (PKU) og hypotyreose. Helsetilsynet mener på bakgrunn av det som i dag er kjent om metoden at slik screening av alle nyfødte inntil videre ikke kan anbefales.

Helsetilsynet har bemerket at det bør legges til rette for systematisering av allerede eksisterende lokale forsøksopplegg og vurderes om nye, avgrensede screeningsprosjekt skal igangsettes.

Det kan også nevnes at i Helsetilsynets veileder for helsestasjons- og skolehelsetjenesten er det gitt anbefalinger om rutiner som vil bidra til at både moderat hørselsnedsettelse og alvorlig hørselssvikt bør kunne oppdages på et tidlig tidspunkt.

Jeg ser helsestasjonen som særlig viktig i forhold til å oppdage hørselshemming tidlig. Helsesøster møter det nyfødte barnet ved hjemmebesøk like etter fødselen, og følger barnet i skolealderen. Anbefalte rutiner er for eksempel informasjon til foreldre og spørsmål om barnets hørsel. Det er anbefalt å utføre hørselstest ved 6-8 måneder.

Når det gjelder behandling med cochleaimplantat, kan det vises til at dette er en internasjonalt akseptert behandlingsmetode som kan hjelpe pasienter som har så uttalt hørselstap at vanlige høreapparater ikke gir tilstrekkelig hjelp. Når det gjelder barn, vil det stort sett dreie seg om tilfeller med medfødt alvorlig eller total døvhet, og noen tilfeller med ervervet døvhet etter sykdom, f. eks. hjernehinnebetennelse. Et strukturert audiopedagogisk opplegg for den enkelte pasient er en vesentlig del av behandlingsmetoden.

I Norge foretas implantasjon på barn ved Rikshospitalet, og på voksne både ved Haukeland sykehus og Rikshospitalet. Rikshospitalet har anslått behovet til å være 4 - 7 barn og 25 - 30 voksne pr. år.

Generelt kan det nevnes at departementet nå arbeider med en plan for helhetlig rehabiliteringstilbud for hørselshemmede. Barn vil bli omtalt i dette arbeidet. Det kan videre nevnes at Statens helsetilsyn arbeider med en veileder om rehabilitering i forhold til sansetapgruppene. Tilbud til barn vil også bli tatt opp i denne veilederen.