Skriftlig spørsmål fra Ågot Valle (SV) til kulturministeren

Dokument nr. 15:226 (1999-2000)
Innlevert: 28.02.2000
Sendt: 28.02.2000
Besvart: 06.03.2000 av kulturminister Åslaug Haga

Ågot Valle (SV)

Spørsmål

Ågot Valle (SV): Teatrene,som mottar 670 millioner i offentlige tilskudd, følger ikke offentlighetslova. Lova skal sikre innsyn og er en forutsetning for en åpen og levende debatt rundt beslutninger som tas. Offentligheten er ikke sikret innsyn i teatrenes drift og disposisjoner. Åpenhet vil kunne føre til mer kulturdebatt og dermed også være gunstig for kunst- og kulturlivet. Mener statsråden at kulturinstitusjoner som mottar betydelig offentlig støtte skal følge offentlighetslova, og hva kan gjøres for at lova følges?

Åslaug Haga (Sp)

Svar

Åslaug Haga: Kulturinstitusjoner som mottar offentlige driftstilskudd, er pålagt omfattende regnskaps- og rapporteringsplikt. De teatre som får tilskudd over Kulturdepartementets budsjett, må som et minimum sende inn regnskapsrapport per 30. juni hvert år, og i tillegg til endelig godkjent årsregnskap må de ved utgangen av året avlegge et foreløpig årsregnskap og utarbeide en særskilt rapport som blant annet skal redegjøre for aktivitetsmessige resultater i forhold til forhåndsdefinerte mål og prioriteringer og de konkrete resultatkrav som departementet har stilt i tildelingsbrevet. De årlige budsjettsøknader vil også inneholde viktig informasjon om teatrenes aktiviteter og økonomiske disposisjoner. Oppstår det uklarheter, problemer eller uregelmessigheter av noe omfang, utløser dette ytterligere korrespondanse mellom teatret og departementet. Det vil også foregå korrespondanse av annen art, avhengig av spørsmål og situasjoner som måtte oppstå. For de teatre som også har andre offentlige bidragsytere, vil det være mye tilsvarende skriftlig kommunikasjon med disse. All korrespondanse som her er nevnt, er offentlig tilgjengelig på departementets, fylkeskommunens eller kommunens hånd, og gir dermed et bredt grunnlag for allmennheten til å følge med i teatrenes økonomiske disposisjoner m.v.

Om allmennheten også bør ha lovfestet rett til innsyn i andre forhold ved teatre og andre kulturinstitusjoner som er organisert på utsiden av den offentlige forvaltning, dvs. opplysninger som man ikke vil finne i korrespondansen med statlige og kommunale organer, er et spørsmål som indirekte inngår i mandatet til det lovutvalget som regjeringen har nedsatt som et ledd i oppfølgingen av Stortingets behandling av meldingen om offentlighetsprinsippet (St.meld. nr. 32 - 1997-98).

Hittil har teatrene selv, og også Kulturdepartementet, lagt til grunn at offentlighetsloven ikke gjelder for slike institusjoner. Sist ble dette vurdert i 1998 i forhold til Den Norske Opera AS og Den Nationale Scene AS, og både Lovavdelingen i Justisdepartementet og senere Sivilombudsmannen (i 1999) kom til samme resultat. Den rettslige vurderingen er imidlertid vanskelig, fordi den til dels bygger på en skjønnsmessig avveining av forskjellige kriterier, og det må i prinsippet bedømmes konkret i forhold til hver enkelt institusjon. Jeg er kjent med at Justisdepartementets lovavdeling nå er i ferd med å vurdere flere av de aktuelle teatrene på foranledning av innkomne klager.

Hvor mye man kan vinne i form av ytterligere åpenhet og innsyn ved å pålegge de aktuelle teatrene å føre postjournal og formelt underlegge dem offentlighetslovens bestemmelser, i forhold til de eventuelle ulemper dette måtte medføre, bl.a. i form av administrativt merarbeid, er av de ting som det er svært interessant å få vurdert nærmere i forbindelse med det utvalgsarbeid som regjeringen har tatt initiativet til. En eventuell slik utvidelse av offentlighetslovens virkeområde er det naturlig å ta endelig stilling til når alle berørte parter har fått anledning til å uttale seg om et konkret lovforslag i en alminnelig høringsrunde. Dette vil være i samsvar med den behandlingsmåte regjeringen la opp til i stortingsmeldingen om offentlighetsprinsippet, og som et bredt flertall i Stortinget sluttet seg til.

Avgrensningen av offentlighetslovens virkeområde i forhold til de mange ulike typer av selvstendige rettssubjekter med en eller annen form for offentlig tilknytning er et særlig vanskelig og sammensatt spørsmål, som ikke bare berører kultursektoren. Man får et godt inntrykk av de mange avveiningsspørsmål man her står overfor gjennom den framstilling som er gitt i stortingsmeldingen. Jeg tillater meg derfor å vise til kap. 5.2 i St.meld. nr. 32 (1997-98) og justiskomiteens merknader under kap. 4.2 i Innst. S. nr. 21 (1998-99).

La meg avslutningsvis gjøre det klart at Regjeringen er opptatt av å praktisere stor grad av offentlighet. Det er videre mitt inntrykk at teatrene er positivt innstilt til åpenhet og innsyn. Dette er en holdning jeg vil oppfordre dem til å videreutvikle.