Skriftlig spørsmål fra Børge Brende (H) til finansministeren

Dokument nr. 15:289 (1999-2000)
Innlevert: 14.04.2000
Sendt: 14.04.2000
Besvart: 28.04.2000 av finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen

Børge Brende (H)

Spørsmål

Børge Brende (H): Kredittilsynet har i brev til FD 22.10.98 tatt opp spørsmålet om å åpne for at foretak som forvalter investorers midler gis adgang til å sette bort investeringsbeslutninger til andre eksterne forvaltere. Vil finansministeren åpne for at man skal kunne yte en mer effektiv kapitalforvaltning gjennom at foretakene gis adgang til å kjøpe investeringstjenester fra kvalifiserte utenlandske foretak?

Begrunnelse

Det mest brukte argument for at det er et behov for å benytte underleverandører er at norske forvaltere ikke kan forventes å ha fullstendige kunnskaper om alle markeder. Selv spesialiserte og profesjonelle forvaltere i store norske forvaltningsmiljøer vil kunne ha nytte av å benytte en utenlandsk forvalter i større eller mindre grad. Bl.a. vil bruk av underleverandører kunne gi bedre holdepunkter for å vurdere egne presentasjoner ved plasseringer i utlandet. For de fleste internasjonalt rettede forvaltere vil kanskje en blanding av egen forvaltning og kjøp av underleverandører være optimalt. Som kjent har Norges Bank i sin forvaltning av Statens Petroleumsfond lagt opp til en utstrakt bruk av utenlandske forvaltere.

Mange norske forbrukere som etterspør investeringstjenester og fondssparing vil ønske å holde seg til norske tilbydere som de føler seg trygge på. Disse forbrukere kan samtidig ha behov for et bredt forvaltningstilbud som blant annet inkluderer plasseringer i utlandet. Kunden kan ut i fra sitt samtidige behov for trygghet og bredde i plasseringer være tjent med at en norsk mellommann (verdipapirforetak eller verdipapirfond) får ansvaret for å velge ut en velrenommert forvalter i utlandet samt å følge opp forvaltningen i utlandet på kundens vegne. I motsatt fall må kunden enten selv vurdere hvilke utenlandske tilbydere han ønsker å benytte, eller gå til en norsk rådgiver. En slik rådgiver vil imidlertid ikke ha noe klart juridisk ansvar i forhold til den investeringsbeslutning kunden tar. Følgelig vil det normalt være en tyngre prosess for den norske kunden å følge opp uheldige beslutninger samt manglende oppfølging fra den utenlandske tilbyderens side.

En fremgangsmåte for å kunne tilby investeringstjenester rettet mot andre markeder enn det norske, vil være å bygge opp egen kompetanse. Det vil imidlertid raskt kunne bli uforholdsmessig dyrt, og således lite realistisk, å etablere en slik spesialkompetanse innenfor samtlige av de markeder kunden ønsker å investere i. Når det gjelder de mer overordnede allokeringsvalg, som fordeling på rentebærende instrumenter og egenkapitalinstrumenter, bruk av derivater, bransjeutvikling etc. vil det kunne bygges opp miljøer også i norske foretak. Imidlertid må den som forvalter porteføljen ha kunnskap på et langt mer detaljert nivå for å fatte de faktiske investeringsbeslutningene. I denne sammenheng vil den eller de som skal besitte den nødvendige kompetanse dermed ofte i liten grad kunne trekke på annen kompetanse innenfor samme miljø ved avgjørelsen av hvilke konkrete finansielle instrumenter det skal investeres i.

Tidsforskjellen utgjør en praktisk ulempe for så vidt gjelder fjerntliggende markeder. Dersom en portefølje skal være gjenstand for en trading-basert forvaltning, vil dette medføre at forvalter må følge med innenfor markedenes åpningstid, som med tidsforskjellen kan medføre til dels betydelig avvikende arbeidstid. I motsatt fall må det i realiteten handles på ukjent kurs, evnt. med limit-ordre til de lokale meglerne. Dette vil ikke uten videre være en god løsning, da den norske forvaltningen på selve handelstidspunktet ikke vil ha oversikt over de siste utviklinger i markedet.
Disse forhold medfører at det for de fleste norske forvaltningsselskap for verdipapirfond og verdipapirforetak vil være lite aktuelt å bygge opp detaljkompetanse innenfor en rekke forskjellige markeder.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A)

Svar

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Finansdepartementet mottok som opplyst i spørsmålet et brev fra Kredittilsynet datert 22. oktober 1998, hvor Kredittilsynet foreslo at det for forvaltningsselskap, for verdipapirfond og for verdipapirforetak som tilbyr aktiv forvaltning ble fastsatt en forskrift som regulerte såkalt "utkontrahering", eller bortsetting av arbeidsoppgaver.

Departementet stilte en del spørsmål i brev til Kredittilsynet 17. mars 1999. Kredittilsynet behandlet disse spørsmålene i brev til departementet 10. juni 1999. I brev til Kredittilsynet 1. september 1999 trakk Finansdepartementet følgende konklusjon:

"Etter departementets syn bør adgangen til utkontrahering av konsesjonspliktig virksomhet vurderes på bredt grunnlag, uavhengig av hvilken type av konsesjonspliktig virksomhet det dreier seg om. Finansdepartementet vil derfor avvente Banklovkommisjonens utredning nr. 5 og eventuelle endringer i ovennevnte direktiv før eventuelle endringer i reglene for forvaltningsselskap for verdipapirfond og verdipapirforetak vil bli vurdert."

Kopi av dette siste brevet ble sendt til Banklovkommisjonen til orientering 10. september 1999.

Kopi av de nevnte brevene ligger ved.

Jeg vil ta opp til vurdering spørsmålet om, og i hvilken utstrekning, norske verdipapirforetak og forvaltningsselskap for verdipapirfond skal kunne kjøpe tjenester fra utenlandske foretak i forbindelse med en bredere vurdering av i hvilken utstrekning det skal være adgang til å utkontrahere konsesjonspliktig virksomhet.



4 vedlegg til svar:



Vedlegg 1.

Finans- og tolldepartementets brev til Kredittilsynet 17. mars 1999, Referansenummer 98/8598-2 FM KTN.



Vedlegg 2.

Kredittilsynets brev til Finans- og tolldepartementet 10. juni 1999, Referansenummer 1998/05326-320.01,311.1 LBR/KLU.



Vedlegg 3.

Finans- og tolldepartementets brev til Kredittilsynet 1. september 1999, Referansenummer 98/8598-4 FM KTN.



Vedlegg 4.

Finans- og tolldepartementets brev til Banklovkommisjonen 10. september 1999, Referansenummer 98/8598-5 FM KTN.