Svar
Hanne Harlem: Jeg vil først gi en kort orientering om reglene for norsk statsborgerskap for barn født i Norge. Personer som er født i Norge av innvandrerforeldre med norsk statsborgerskap på fødselstidspunktet, vil selv være norske statsborgere. Hvis foreldrene ikke var norske statsborgere på fødselstidspunktet, vil en som er født her som regel kunne bli norsk statsborger etter 7 års botid hvis foreldrene samtykker. Hvis barn som er født i Norge tas med i foreldrenes søknad om norsk statsborgerskap, stilles det ikke krav til botid. De som er norske statsborgere har en ubetinget rett til gjeninnreise etter et utenlandsopphold.
Personer som er født i Norge, men som ikke er norske statsborgere, vil ved fylte 18 år normalt ha bosettingstillatelse i Norge. For å oppnå bosettingstillatelse må utlendingen ha oppholdt seg sammenhengende i Norge de siste tre år med oppholds- eller arbeidstillatelse uten begrensninger, jf utlendingsloven § 12, jf forskriften § 43. Barn født i Norge av foreldre som oppholder seg her, får bosettingstillatelse uten forutgående oppholdstid når søknad om dette settes frem innen ett år etter fødselen og foreldrene senest på dette tidspunkt har søkt og fyller vilkårene for å få bosettingstillatelse, jf. utlendingsforskriften § 43 femte ledd. Bosettingstillatelse gir rett til opphold og til å ta arbeid uten tidsbegrensning.
Bosettingstillatelsen vil falle bort når innehaveren har hatt bopel eller fast opphold utenfor riket sammenhengende i mer enn to år, jf. utlendingsloven § 12 fjerde ledd, jf forskriften § 49 første ledd. Utlendingen kan imidlertid etter søknad gis adgang til å oppholde seg utenfor Norge i mer enn to år i sammenheng uten at bosettingstillatelsen bortfaller dersom det er klart at utlendingen etter oppholdet i utlandet igjen skal bosette seg i Norge, jf. utlendingsforskriften § 49 tredje ledd. Etter søknad vil studieopphold i utlandet kunne gi rett å beholde bosettingstillatelsen, jf. utlendingsforskriften § 49 tredje ledd litra b. Utlendingen vil dermed kunne unngå å være uten tillatelse i Norge etter endt studietid i utlandet, og ovennevnte problemstilling vil dermed ikke være aktuell. Et hensyn bak disse reglene, er at utlendinger som skal beholde bosettingstillatelsen, både bør ha en aktuell tilknytning til landet og ha til hensikt igjen å bo her innen et rimelig tidsperspektiv.
Dersom bosettingstillatelsen er bortfalt, er utlendingen uten gyldig oppholds- eller arbeidstillatelse i Norge. Utlendinger som er i en slik situasjon, og som på nytt ønsker å ta opphold i Norge, må søke om ny oppholds- eller arbeidstillatelse. En slik søknad vil bli behandlet etter reglene for en ny førstegangssøknad om oppholds- eller arbeidstillatelse.
Utlendinger som ikke er omfattet av EØS- reglene og som er 18 år eller eldre, vil som hovedregel falle utenfor den personkrets som har rett til familiegjenforening med foreldre i Norge, jf utlendingsloven § 9 og forskriften § 22-23. Etter utlendingsloven § 8 annet ledd jf. forskriften § 24 første ledd litra c) kan barn mellom 18 og 21 år uten ektefelle eller samboer innvilges familiegjenforening med herboende foreldre, når søkeren tidligere har hatt langvarig opphold i Norge.
For øvrig kan det gjøres unntak fra de alminnelige vilkår for familiegjenforening og oppholds- og arbeidstillatelse for øvrig, dersom sterke menneskelige hensyn taler for det eller når utlendingen har en særlig tilknytning til riket, jf. utlendingsloven § 8 annet ledd og forskriften § 21 tredje ledd eller § 24 annet ledd. Det forhold at en har norske foreldre i Norge vil i denne sammenheng ikke i seg selv tilsi at det gis tillatelse på dette grunnlaget. Imidlertid vil tidligere oppholdstid i Norge, hvor lang tid det mellomliggende utenlandsoppholdet har vært, samt familiebånd til Norge, være sentrale momenter i en helhetsvurdering hvor blant annet også tilknytningen til hjemlandet tas i betraktning. Det kan derfor være grunnlag for å gi oppholds- og arbeidstillatelse til utlendinger som er over 18 år og har foreldre i Norge.
Jeg mener at de regler som er skissert ovenfor i tilstrekkelig grad ivaretar ulike hensyn, og at det ikke er behov for særlige regelendringer her.