Skriftlig spørsmål fra Jørn L. Stang (FrP) til justisministeren

Dokument nr. 15:404 (1999-2000)
Innlevert: 26.06.2000
Sendt: 27.06.2000
Besvart: 05.07.2000 av justisminister Hanne Harlem

Jørn L. Stang (Uav)

Spørsmål

Jørn L. Stang (FrP): Vil justisministeren fremme forslag om at voldtektsforbrytere, blind vold forbrytere, butikk- og kioskranere, storsmuglere, drapsmenn og andre tungt kriminelle skal ha sitt navn offentliggjort i mediene m.v.?

Begrunnelse

Pressen har som en av sine fremste oppgaver å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet. Det bør ikke bare gjelde for eksempel hva som skjer i Orkla eller Aker RGI. Det må i høyere grad også gjelde alvorlig kriminalitet.
Det viser seg at man i dagens mediesamfunn i langt mindre grad navngir lovbrytere i forhold til for noen tiår siden.
I dag er man i den situasjon at man må hemmeligholde hvem som står bak organisert kriminalitet. Bare i unntakstilfeller får folk flest greie på hvem som begår forbrytelser, for ikke snakke om hvem som står bak dem.
Forbrytere som begår og er dømt for ran, voldtekt, drap og økonomisk kriminalitet får være anonyme.
Mediene får dermed ikke opprettholdt sitt informasjonsansvar overfor landets og regionens innbyggere.
Et helt vanlig eksempel er en mann som ble dømt for dobbeltdrap i lagmannsretten. Han ble anonymisert!
En manglende offentliggjøring kan bidra til å kaste et mistankens blikk på uskyldige.
Det tilhører heller ikke privatlivets fred når man er tiltalt for 150 lovbrudd.
Større bruk av navn i pressens, radio og fjernsynets dekning av kriminalsaker vil sannsynligvis også ha en preventiv virkning.

Hanne Harlem (A)

Svar

Hanne Harlem: Jeg vil innledningsvis vise til at spørsmålet om håndtering av offentliggjøring av opplysninger i straffesaker, også berører påtalemyndighetens ansvarsområde.
Det fremgår av domstolloven § 124 at hovedforhandling i straffesaker som hovedregel er åpne for allmennheten, herunder pressen. Også andre rettsmøter i straffesaker, slik som fengslingsmøter, er etter hovedregelen offentlige. Fra hovedregelen finnes unntak, som skal verne etterforskningen, rikets sikkerhet og privatlivets fred. Unntakene skal imidlertid ikke hindre allmennheten eller pressen fra å få kjennskap til identiteten til tiltalte.
Mitt inntrykk er at dagens regler gir pressen kjennskap til tiltaltes - og eventuelt domfeltes identitet. Pressen selv har imidlertid vist en viss varsomhet med offentliggjøring av navn i straffesaker. Jeg viser her til pressens egen "Vær varsom-plakat" der det manes til omtanke og varsomhet i omtale av saker som er under etterforskning, og i saker som gjelder unge lovovertredere. Videre heter det at pressen bør: "Avstå fra identifikasjon når dette ikke er nødvendig for å tilfredsstille berettigede informasjonskrav". Det er det enkelte presseorgan og den enkelte redaktør som må vurdere om det er riktig å offentliggjøre identiteten til en tiltalt eller domfelt.
Avslutningsvis vil jeg nevne at Justisdepartementet i rundskriv av 19.6.00 til alle politimestrene og Kripos har innskjerpet rutinene for offentlig etterlysning av domfelte personer som rømmer eller uteblir fra soning. Politiet skal i større grad bruke offentlig etterlysning som virkemiddel. Endringen vil forhåpentlig medføre at domfelte nå får klarere oppfordring til å møte til soning og at innsatte får større betenkeligheter med å rømme.