Skriftlig spørsmål fra John I. Alvheim (FrP) til helseministeren

Dokument nr. 15:130 (2000-2001)
Innlevert: 13.12.2000
Sendt: 13.12.2000
Besvart: 21.12.2000 av helseminister Tore Tønne

John I. Alvheim (FrP)

Spørsmål

John I. Alvheim (FrP): En kvinnelig pasient har kreft og er oppgitt av det norske helsevesen. I Tyskland har hun funnet et senter der legene er spesialister på kreft og mener at det kan være mulig å hjelpe henne. Hun bekoster selv behandlingen i Tyskland. Fra det norske helsevesen har hun fått beskjed om at hun ikke vil få noen oppfølging her hjemme dersom hun lar seg operere i utlandet.
Kan det norske helsevesen fraskrive seg ansvar på denne måten?

Begrunnelse

En kvinne med en alvorlig kreftsykdom - så alvorlig at norske leger har gitt henne opp - velger å låne penger og benytte seg av et tilbud i Tyskland som kan gi henne et lite håp. Etter operasjonen vil hun reise hjem til Norge, men kan altså ikke få den oppfølging og den medisinske hjelp hun trenger. Dersom kvinnen hadde valgt å bli i Norge - og gi opp - slik legene her mener hun bør gjøre, hadde det norske helsevesenet hatt ansvaret for å pleie og behandle henne gjennom den tiden hun har igjen å leve, et ansvar som neppe er mindre enn den pleien hun måtte trenge etter en operasjon i utlandet. Det kan ikke finnes noen logisk eller fornuftig grunn til å nekte henne den helsehjelp hun som norsk borger har krav på.

Tore Tønne (A)

Svar

Tore Tønne: Mitt utgangspunkt som helseminister er at det norske helsevesen tar ansvar for sine pasienter. For å styrke pasientenes situasjon har Regjeringen fremmet forslag om lovfestet rett til nødvendig behandling innen den tid medisinsk forsvarlighet krever. Forslaget ble fastsatt i kongelig resolusjon av 1. desember 2000 med hjemmel i lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter.
Jeg vil fremheve at jeg ikke kjenner den spesielle saken, men regner med at den aktuelle kvinnen vil få den oppfølgingen som pasienter i hennes situasjon som behandles i Norge får. Det er mulig at hun etter operasjonen i Tyskland vil trenge en spesiell type oppfølging som det norske helsevesenet ikke ser seg i stand til å tilby.
At pasienter velger å benytte seg av tilbud ut over det som tilbys av norsk helsevesen og dermed trenger spesiell oppfølging, vil trolig bli en stadig større utfordring for det norske helsevesenet. Bedret informasjon om alternative behandlingsmåter samt økende mobilitet blant pasientene er to elementer som bidrar til denne utviklingen. At den medisinske forskning stadig utvikler nye alternative behandlingsmåter vil også øke pasientenes muligheter til å velge behandling som ikke tilbys av det offentlige helsevesen i Norge.
En viktig utfordring for det norske helsevesenet i fremtiden er at vi må kunne være sikre på at den behandlingen norske pasienter tilbys til en hver tid holder en høy faglig kvalitet og er i takt med gjeldende medisinsk praksis.
Jeg anser det derfor som viktig å stimulere til samarbeid mellom de medisinske miljøene i Norge og utlandet. Gjennom samarbeid kan man bidra til at norske leger er informert om eksisterende behandlingsmåter og dermed kan foreta en helhetsvurdering og anbefale det beste for pasientene. I vurderingen av hvilken behandlingsmåte som tilbys pasientene ser jeg det som viktig at effekten av behandlingen kan dokumenteres og at kostnadene ved behandlingen står i rimelig forhold til de alternative behandlingsformene.
Når optimal behandlingsmåte er valgt, er en annen utfordring hvorvidt pasientene tilbys behandling i Norge eller om tilbud i utlandet benyttes. Denne avveiningen bør etter min mening blant annet baseres på en vurdering av nasjonale behov og kostnadene ved oppbyggingen av kompetansen i Norge.
Jeg ser det uansett som viktig at det norske helsevesenet er et dynamisk system som raskt er i stand til å implementere nye behandlingsmåter når disse utvikles, dersom det er ønskelig at behandlingen og oppfølgingen av pasientene skal skje i Norge.