Skriftlig spørsmål fra Finn Kristian Marthinsen (KrF) til justisministeren

Dokument nr. 15:155 (2000-2001)
Innlevert: 08.01.2001
Sendt: 08.01.2001
Besvart: 16.01.2001 av justisminister Hanne Harlem

Finn Kristian Marthinsen (KrF)

Spørsmål

Finn Kristian Marthinsen (KrF): "Soningsudyktighet" brukes som begrunnelse for Kongens benådning i Statsråd av en person som er dømt til 3 1/2 års fengsel for voldtekt.
Slipper vedkommende forbryter strafflignende el. behandlende reaksjon om han ikke begår nye forbrytelser i prøvetiden, og mener statsråden at alternativene i dagens reaksjonsmuligheter for soningsudyktige er gode nok og utnyttes maksimalt til behandling og tilpasset frihetsberøvelse som en konsekvens av at den erklærte soningsudyktige har begått en svært alvorlig forbrytelse?

Begrunnelse

Bakgrunnen for spørsmålene er den berettigede oppmerksomhet media i Buskerud (og TV 2) har gitt benådningen av en drammenser i 40-årene. Denne benådningen skjedde i statsråd før jul, og skal iflg. Drammens Tidende bety at dommen på 3 1/2 års fengsel ble omgjort til betinget og to års prøvetid. Men det har så langt ikke framkommet noen utdypende begrunnelse eller forklaring til "folkeopplysning" i slike tilfeller. Man stiller spørsmål ved om f.eks. en ny forbrytelse begått i prøvetiden automatisk vil bety at soningsudyktigheten blir opphevet eller om den er permanent. Likedan er det ulike spørsmålsstillinger som melder seg i forholdet dømt overgriper - ofrene. I dette tilfellet fikk det ene av ofrene vite om benådningen gjennom et krisesenter. Offerets reaksjon går ganske naturlig på den smerte hun har hatt og fortsatt gjennomgår med behandling for ettervirkninger, mens det synes som overgriperen går fri for konsekvenser av sine handlinger. Det er ikke ønskelig med svekkelse av alminnelige folks rettsoppfatning, men en benådningssak som denne medvirker til det når det ikke gis utfyllende forklaringer. Den uinnvidde ser på de framstilte fakta, og trekker sine konklusjoner ut fra det. I foreliggende sak gjelder følgende: Mannen dømmes både av byretten og lagmannsretten, mens Høyesterett avviser hans anke. Statsadvokaten har gjentatte ganger forsøkt å få vedkommende inn til soning, men han har søkt om soningsutsettelse og fått det. I 1998 søkte mannen om å bli benådet, men 8. oktober samme år avslo Kongen i Statsråd søknaden.
Det vil derfor være av stor betydning for rettsfølelsen og den videre holdning til denne og liknende saker at statsråden bidrar til klargjøring gjennom svar på de fremsatte spørsmålene.

Hanne Harlem (A)

Svar

Hanne Harlem: Benådningsinstituttet er ment å være en sikkerhetsventil i det strafferettslige reaksjonssystem. Benådning skal hindre at straff blir fullbyrdet når dette vil være svært urimelig på grunn av særlige omstendigheter som er inntruffet etter rettskraftig dom, eller som domstolen ikke hadde kjennskap til. Kriteriene for å innvilge benådning er strenge.
I de fleste tilfeller vil utgangspunktet for en søknad om benådning være særlige helsemessige forhold av enten somatisk eller psykisk art. Hver søknad undergis på den bakgrunn en konkret og skjønnsmessig helhetsvurdering, der man tar hensyn til ulike forhold det er relevant å legge vekt på. Når utgangspunktet for eksempel er alvorlige helseproblemer, vil dette måtte vurderes i forhold til blant annet det straffbare forholdets art, hensyn til de fornærmede og hvor gammel dommen er uten at domfelte kan lastes for tidsforløpet. De hensyn som eventuelt begrunner en søknad om benådning må derfor være av vesentlig større tyngde i en sak der en person er dømt for alvorlige forhold.
Domfelte som er erklært soningsudyktig på grunn av betydelig helsemessige problemer etter rettskraftig dom, er en svært uensartet gruppe. Dersom sakkyndig uttalelse - fortrinnsvis fra psykiater ved politilegens kontor eller annen offentlig lege - konkluderer med at en soningsudyktighet er av varig art, kan benådning være aktuelt etter en totalvurdering av samtlige momenter i saken. Når personer settes i fengsel påtar fengselsmyndighetene seg et ansvar for vedkommende. I saker der det foreligger klare og velbegrunnede legeerklæringer om at innsettelse i fengsel kan gi alvorlig helseskade, eller i verste fall få fatale konsekvenser, er dette noe man nødvendigvis må ta hensyn til.
I en vurdering tar departementet alltid opp spørsmålet om det foreligger forsvarlige alternativer til soning av straff i lukket eller åpent fengsel - herunder soning i behandlingsinstitusjon i medhold av fengselsloven § 12. Utfallet av den konkrete, skjønnsmessige totalvurderingen kan og være at søknaden om benådning avslås, selv om domfelte er erklært varig soningsudyktig, slik at dommen blir stående ufullbyrdet eventuelt fram til foreldelsesdato. I særlig alvorlige straffesaker, som for eksempel voldtektssaker, skal det svært mye til for at benådning innvilges, selv om domfelte anses varig soningsudyktig.
Taushetspliktsbestemmelsene i forvaltningsloven gjør at jeg ikke har lov til å kommentere den konkrete enkeltsaken nærmere. Vedtak i sak om benådning er for øvrig unntatt fra den forvaltningsmessige begrunnelsesplikt, jf. forskrift til forvaltningsloven § 24 gitt ved kongelig resolusjon av 16.12.77 og 05.06.81.
Benådning av ubetinget fengselsstraff innebærer som regel at straffen gjøres betinget med en prøvetid på 2 år. Dersom domfelte ikke begår nye straffbare handlinger i prøvetiden, slipper han å sone straffen. Det kommer ingen alternative reaksjoner i stedet for fengselsstraffen. Eventuelle alternative reaksjoner vil være vurdert i forbindelse med spørsmålet om soning i behandlingsinstitusjon etter fengselsloven § 12, jf. ovenfor. Eventuell medisinsk oppfølgning - herunder opphold i institusjon - er i tilfelle medisinsk fundert, og følgelig helsevesenets ansvar.
Det er imidlertid viktig å understreke at benådning av ubetinget fengselsstraff innebærer at domfelte i særlige situasjoner slipper å sone straffen i fengsel. Det må likevel ikke være tvil om at domfelte er funnet skyldig og er idømt en straff av domstolen med hva det innebærer, herunder oppføring i strafferegisteret. Benådning rokker ikke ved dette.
Etter min mening synes ovenstående gjennomgang av gjeldende lover, retningslinjer og praksis på det aktuelle området å vise at myndighetene har tilfredsstillende virkemidler i forhold til domfelte som er erklært soningsudyktig.