Skriftlig spørsmål fra Steinar Bastesen (TF) til fiskeriministeren

Dokument nr. 15:196 (2000-2001)
Innlevert: 26.01.2001
Sendt: 29.01.2001
Besvart: 02.02.2001 av fiskeriminister Otto Gregussen

Steinar Bastesen (Kp)

Spørsmål

Steinar Bastesen (TF): Fiskeridepartementet har i det siste innført to dyptgripende forskrifter, som forverrer situasjonen til kystflåten.
Har fiskeriministeren vurdert konsekvensene av å innføre en J-melding som forbyr en kystfiskebåtreder med flere fartøyer å fiske seikvote på flere enn et fartøy, og videre bruken av forvaltningens frie skjønn til å inndra fisketillatelser, som en administrativ forføyning som straff for fartøy som er mistenkt for å ha forbrutt seg mot forskrifter som i realiteten er umulig å etterleve?

Begrunnelse

Fiskeridepartementet ved Fiskeridirektoratet har med en J-melding bestemt at kystfiskebåtredere som eier flere kystfiskefartøy fra årsskiftet 2000-2001 kan kun fiske makskvote for et av fartøyene selv om vedkommende eier og har tidligere hatt anledning til å fiske fra samtlige fartøy. Dermed mister mange kystfiskere store inntekter, uten at denne forskriften har vært kjent for de involverte kystfiskerne. Denne endringen berører bare kystfiskere med fartøy under 28 meter.
Ved innføringen av J-meldingen som forbyr å fiske sei med flere enn et fartøy selv om vedkommende eier tidligere har fisket sei fra flere fartøy. Så gjør Departementet alle kystfiskere med båter under 28 meter til lovbrytere, fordi det er umulig å unngå å få sei når man fisker etter andre fiskeslag som torsk, uer, hyse m.fl.
Samtidig godkjenner Fiskeridepartmentet at Norway Seafood AS får godkjennelse til å eie 18 trålere med tilhørende kvoter av alle fiskeslag, i og med at selskapet får godkjent overtagelsen av trålerne til Findus i Hammerfest. Norway Seafood AS har fra før av mange tråler.
Parallelt med dette iverksettes det en storstilt kampanje mot "fiskejuks" med såkalte administrative forføyninger mot rederier som blir mistenkt for å ha brutt fiskerilovgivningen. Disse administrative forføyningene blir iverksatt etter forvaltningens frie skjønn og Departementet opptrer i denne sammenhengende som lovgivende, utøvende og dømmende makt. Fartøyene blir fratatt rett til å fiske i en tidsbestemt periode etter forvaltningens frie skjønn. Dette rammer tilfeldig, og i særlig grad tredje part, nemlig mannskapet på fartøyet som blir et uskyldig offer.
I "Fiskaren" onsdag 24. januar 2001 omtales et mannskap som på denne måten er rammet, til tross for at det angivelige fiskejukset ikke er deres ansvar. Forholdene som ligger til grunn for forføyningen er ikke behandlet av domstolene.
Disse to forskriftene vil ytterligere forverre situasjonen til kystfiskeflåten og de vil også kunne ramme kystbefolkningen siden kystfiskeflåten er en viktig forutsetning for bosetningen.
Dette viser at fiskerne mangler elementær rettssikkerhet og forutsigbarhet for sitt levebrød. Dette ville trolig ikke ha kunnet vært innført i noen annen næring uten store medieoppslag.

Otto Gregussen (A)

Svar

Otto Gregussen: Først vil jeg svare på spørsmålet om reguleringen av fisket etter sei nord for 62°N.
Fiskeridepartementet fastsatte §§ 5 og 12 i forskrift av 20. desember 2000 om regulering av fisket etter sei nord for 62°N i 2001 i samsvar med rådene fra et enstemmig Reguleringsråd.
Begrensningene i §§ 5 og 12 medfører at eier av fartøy ikke kan delta i seifisket med konvensjonelle redskap med mer enn ett fartøy under 28 meter største lengde. Tilsvarende kan eier av fartøy ikke delta i seinotfisket med mer enn ett fartøy under 13 meter, eller dersom eier av fartøy deltar i notfisket med fartøy over 13 meter, kan vedkommende ikke delta med fartøy under 13 meter.
Fiskeridepartementet og Fiskeridirektoratet har mottatt opplysninger fra fiskere som har adgang til å delta i gruppe I i fisket etter torsk nord for 62°N, om uheldige konsekvenser som følge av begrensning av deltakelsen i seifisket nord for 62°N.
Fiskeridepartementet besluttet derfor å gi Reguleringsrådets medlemmer, samt Norges Kystfiskarlag, mulighet til å uttale seg på nytt om ovennevnte begrensinger i deltakelsen i fisket etter sei nord for 62°N i 2001.
Det ble sendt ut brev i saken den 29. januar, og frist for tilbakemelding var 31. januar 2001.
Ved fristens utløp hadde Fiskeridepartementet mottatt tilbakemeldinger fra Fiskeridirektoratet, Norges Fiskarlag og Norges Kystfiskarlag. Alle anbefalte at de aktuelle bestemmelsene i reguleringsforskriften for seifisket nord for 62°N i 2001 oppheves, siden de har medført uheldige konsekvenser for en del fiskere.
Bakgrunnen for å innføre begrensninger i deltakelsen i seifisket var ikke å ramme aktive fiskere, men å unngå at det ble overført fangst til fartøy som ikke aktivt deltok i fisket. Jeg vil tilføye at ved å oppheve de nevnte paragrafene vil en indirekte ramme eierne av ett fartøy, siden deres relative andel av seikvoten dermed vil kunne bli redusert.
Med bakgrunn i tilbakemeldingene fra Reguleringsrådets medlemmer, samt Norges Kystfiskarlag, fastsatte jeg den 2. februar 2000 forskrift om endring av forskrift av 20. desember 2000 om regulering av fiske etter sei nord for 62°N i 2001.
Etter denne endringen vil det være adgang for eiere med flere fartøy til å delta med mer enn ett fartøy under 28 meter som fisker med konvensjonelle redskap i fisket etter sei nord for 62°N i 2001. Likeledes har eier av flere notfartøy under 13 meter største lengde adgang til å delta i seifisket med mer enn ett notfartøy under 13 meter.
Når det gjelder spørsmålet om administrativ forføyning som straff for fartøy som har begått ulovligheter i fisket, vil jeg bemerke at deltakerloven av 1999 gir hjemmel for tilbakekall av ervervstillatelse for fiskefartøy dersom fartøyeieren eller andre som har drevet fartøyet, grovt eller gjentatte ganger har overtrådt bestemmelser gitt i eller i medhold av deltakerloven eller annen fiskerilovgivning.
I mindre alvorlige tilfeller kan en ervervstillatelse tilbakekalles for et bestemt tidsrom. Vedtak om tilbakekall kan således gjøres midlertidig.
Jeg ser alvorlig på de påstandene som er fremkommet, i den senere tid, om overtredelser av reglene om fiske og om registrering av fangst som omsettes til kjøper i første hånd. Slike overtredelser motvirker et omfattende arbeid som legges ned for øvrig for å videreføre en forsvarlig og bærekraftig ressursforvaltning. Et høyt og mest mulig stabilt langtidsutbytte for norsk fiskerinæring er avhengig av en fortsatt forsvarlig forvaltning av ressursene.
Det er særlig viktig at det blir gitt en parallell, administrativ reaksjon overfor både fartøyeier og kjøper av fisk, i de tilfellene hvor begge parter må gå sammen for å gjennomføre eller skjule en overtredelse av regelverket.