Skriftlig spørsmål fra Liv Marit Moland (A) til barne- og familieministeren

Dokument nr. 15:300 (2000-2001)
Innlevert: 27.03.2001
Sendt: 28.03.2001
Besvart: 04.04.2001 av barne- og familieminister Karita Bekkemellem

Liv Marit Moland (A)

Spørsmål

Liv Marit Moland (A): En ung asylsøker får en datter med en norsk statsborger. Etter en tid opphører samboerskapet. Gjennom en rettssak blir faren tilkjent samværsrett med datter - barnet har altså rett til samvær med sin far.
Hva vil statsråden gjøre for at denne retten sikres, dersom faren ikke får oppholdstillatelse?

Karita Bekkemellem (A)

Svar

Karita Bekkemellem: Jeg vil først understreke at jeg, som barne - og familieminister, ikke kan gå inn i enkeltsaker som er til behandling hos utlendingsmyndighetene. Dernest vil jeg understreke at spørsmål om oppholdstillatelse ikke hører inn under mitt fagområde som barne - og familieminister, men jeg vil allikevel gi deg et svar.

Spørsmålet du reiser reguleres ikke av barneloven, men av utlendingsloven og internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av. Barneloven sier at et barn har rett til samvær med begge foreldrene, selv om foreldrene lever hver for seg. I utlendingssaker reiser det seg ofte i praksis spørsmål om oppholdstillatelse bør gis for at en far eller mor skal kunne gjennomføre en samværsrett med sitt barn som bor i Norge. Det at søkeren har et barn som han eller hun har samværsrett til, er et av flere momenter som vurderes når en søknad om oppholdstillatelse skal gis. Jeg er opptatt av at barns behov for regelmessig samvær med begge sine foreldre sikres, men i utlendingsforvaltningen kommer også andre hensyn inn.

Dersom det er slik at en utlending med samværsrett til et barn som bor i Norge, ikke får opphold her i landet, så vil en samværsrett kunne utøves utenfor Norge. Norge ratifiserte den 17. januar 1989 Europarådskonvensjonen, som trådte i kraft 1. mai 1989. Europarådskonvensjonen innebærer at en avgjørelse om foreldreansvar og samværsrett som er truffet i en stat som er tilsluttet konvensjonen, skal kunne anerkjennes og fullbyrdes i Norge. Tilsvarende vil slike avgjørelser som er truffet her i landet, kunne bli anerkjent og fullbyrdet i en annen konvensjonsstat. Europarådskonvensjonen bestemmer at det i hver konvensjonsstat skal være en sentralmyndighet som skal ivareta de oppgavene som er pålagt staten etter konvensjonen. I Norge er dette Justisdepartementet.

Det sier seg selv at samværet i de fleste tilfeller vil skje sjeldnere dersom barnet og samværsforelderen bor i forskjellige land, men det vil allikevel være mulig å opprettholde kontakten mellom barnet og den forelderen som bor i utlandet. Det vil særlig være aktuelt å ha samvær for eksempel i barnets sommerferie. Selv om det er fastsatt oftere samvær i den norske avgjørelsen, følger det av Europarådskonvensjonen at den myndighet som prøver spørsmålet om anerkjennelse eller fullbyrding av en samværsrett, ikke er bundet av de vilkår som er satt for utøvelsen av samværsretten i opphavsstatens avgjørelse.

I de tilfeller der en utlending som ikke får oppholdstillatelse i Norge kommer fra et land som ikke har ratifisert Europarådskonvensjonen, kan foreldrene selv avtale at samværet skal skje utenfor Norges grenser. Dersom foreldrene ikke blir enige, har man imidlertid ikke noe organ som kan fullbyrde samværsretten.