Skriftlig spørsmål fra Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) til justisministeren

Dokument nr. 15:525 (2000-2001)
Innlevert: 29.06.2001
Sendt: 02.07.2001
Rette vedkommende: Helseministeren
Besvart: 09.07.2001 av helseminister Tore Tønne

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp)

Spørsmål

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Statens legemiddelverk si innføring av mellombels ordning med attest for legemidlar ved utanlandsreiser som fylgje av Schengenavtalen medfører komplikasjonar for mange pasientgrupper og unødvendig meirarbeid for legar og apotekpersonell.
Kva vil statsråden føreta seg for å sikra eit regelverk som forenklar og ikkje forvanskar kvardagen for grupper som frå før er avhengige av spesiell tilrettelegging og planlegging?

Begrunnelse

Eg viser særleg til at ordninga inneber at den som har bruk for slik attest må venda seg skriftleg til Statens legemiddelverk minst 14 dagar før reisa og at attesten gjeld for 30 dagar. Eg ber om ei orientering om kva Regjeringa har gjort for å forhindra dette regelverket, sett i lys av ei framstelling av Schengenavtalen som ei forenkling, samt kva ein føretek seg vidare for å hindra ei sortering av turistar etter "pillepass".

Tore Tønne (A)

Svar

Tore Tønne: Eg viser til spørsmål nr. 525 av 29. juni 2001 til justisministeren. Brevet er overført til meg som rette statsråd.
25. mars 2001 blei Noreg med i det operative Schengensamarbeidet. Schengenkonvensjonen inneheld mellom anna føresegn om medbringing av narkotikaklassifiserte lækjemiddel til personleg bruk på reiser mellom landa i samarbeidet. Desse lækjemidla kan ved reise til anna land som har slutta seg til konvensjonen, bli teke med for bruk inntil 30 dagar med føresetnad av at den reisande har med seg ein attest som er utferda eller stadfesta av kompetent myndigheit i det landet der den reisande er busett.
Frå tidlegare, og desse reglane gjeld framleis for inn- og utreise til land utanfor Schengensamarbeidet, var det også krav om at reisande måtte dokumentere at lækjemiddel som inneheldt narkotiske stoff var forskreve til vedkommande sin bruk. Etiketten på pakninga, resept eller anna legeerklæring kunne tene som dokumentasjon, jf. retningsliner gitte av Statens helsetilsyn og forskrifter om narkotikum. Mengda lækjemiddel som regelverket tillot å bringe over grensa var for lækjemiddel som morfin og metadon innskrenka til maksimalt ei vekes bruk og for lækjemiddel som valium, vival og subutex innskrenka til ei rimeleg mengd til høgst ein månads bruk. Ville ein føre med seg lækjemiddel som inneheld forbodne narkotikum, som ritalin, dexamin og dexedrin blir det alltid kravd attest frå Legemiddelverket. Det kunne også søkjast spesielt om løyve frå Legemiddelverket dersom opphaldet utanfor Noreg skulle vare lenger.
Med Schengenkonvensjonen artikkel 75 og eksekutivkomiteen sine presiseringar av artikkelen er det traktatfesta at reisande som ønskjer å bringe med seg lækjemiddel med innhald av narkotikum over grensa til medlemmer av Schengen-samarbeidet, må føre med seg attest som dokumenterer eigarskapet til lækjemiddel. Det er den einskilde nasjonalstat i samarbeidet som pliktar å stadfeste attestane til borgarane sine. Det er også bestemt at det skal utferdast ein attest for kvar enkelt reise og at det ikkje kan uferdast attestar for lengre tid enn 30 dagar. Dersom opphaldet er av lengre tid, må den reisande ved behov for lækjemiddel med innhald av narkotikum vende seg til helsetenesta i det landet han eller ho oppheld seg.
Formålet med føresegna er å redusere illegal omsetnad av narkotiske stoff og leggje til rette for ei standardisert ordning for dokumentasjon av eigarskapet til lækjemiddel.
Traktaten overlappar den reguleringa vi allereie hadde i Noreg frå tidlegare. Vidare innfører den felles reglar innanfor samarbeidet med den følgje at det blir kravt ein felles attest for heile Schengenområdet.
Eg har ikkje oversikt over kva reglar dei einskilde europeiske landa praktiserte før den nye artikkelen trådte i kraft. Regelverket blir praktisert med ulik intensitet i dei einskilde land trass i dei felles reglane som gjeld innan samarbeidsområdet. Problema som den einskilde reisande kan møte er såleis, som tidlegare, avhengige av praktiseringa av regelverket i det landet den reisande besøkjer.
Etter melding frå den einskilde reisande skriv Statens legemiddelverk, som ei mellombels ordning, ut dei erklæringane som er naudsynte for å kunne ta med seg narkotiske lækjemiddel til eige bruk. Dei har såleis fått auka arbeidsbøra si og har søkt å møte etterspurnaden etter attestar ved å styrkje bemanninga. Legemiddelverket ber difor om at melding skjer 14 dagar før reisa tek til. Likevel vil Legemiddelverket opptre med fleksibilitet for å hjelpe reisande i høve til behova til den einskilde reisande.
For å gjere dette så enkelt som mogeleg innanfor den mellombels ordninga har Legemiddelverket utarbeidd ei liste over dei lækjemiddel som i Noreg er omfatta av attestkravet. Lista er publisert på heimesida til Legemiddelverket saman med attesten som skal fyllast ut.
Eg er kjend med dei problema denne nye ordninga skaper, og at det er dei reisande som i størst grad er avhengige av lækjemiddel som merkar problema mest. Ordninga er som kjent mellombels, og departementet arbeider i samarbeid med Legemiddelverket med å forenkle tilgangen til attestane for dei reisande. I samband med dette blir det vurdert å opprette eit desentralisert system, eventuelt i samarbeid med apoteka.
Samarbeidsavtala med EU som legg grunnlaget for vår deltaking blei inngått under regjeringa Bondevik, og er ei følgje av at EU gjennom Amsterdamtraktaten tok over ansvaret for og kontrollen med Schengenreglane. EU involverte ikkje Noreg og Island i avgjerda om kva for Schengenreglar som skulle førast vidare i EU systemet, og som såleis skulle danna grunnlag for vår Schengendeltaking. Artikkel 75 i Schengenkonvensjonen som spørsmålet gjeld, vart då ein del av dagens Schengenregelverk som vi må praktisera.
Eg har teke spørsmålet opp med justisministeren og vi er samde om at regelen slik han lyder nå er lite høveleg. Regjeringa vil difor reise saka i drøftingar med EU om Schengen i det såkalla Fellesorganet for å sjå om det er mogeleg å drøfta om regelen kan endrast eller takast ut av regelverket.
Eg vil også diskutere regelverket og gjennomføringa med dei andre nordiske helseministrane. Saka er på dagsorden for det nordiske sosial- og helseministermøtet på Åland i slutten av august.