Skriftlig spørsmål fra Bendiks H. Arnesen (A) til fiskeriministeren

Dokument nr. 15:64 (2001-2002)
Innlevert: 06.12.2001
Sendt: 07.12.2001
Besvart: 14.12.2001 av fiskeriminister Svein Ludvigsen

Bendiks H. Arnesen (A)

Spørsmål

Bendiks H. Arnesen (A): Ifølge avisen Nordlys vil Tromsø kommune kreve full råderett mellom fjæra og 4-milsgrensen. Dette begrunnes med behovet for kontroll på virksomheten i fjæra og fjorden, og spesielt nevnes havbeite i denne sammenheng.
Hvordan vurderer statsråden behovet for en nærmere utredning om kommunenes forvaltningsrett til havs?

Svein Ludvigsen (H)

Svar

Svein Ludvigsen: Spørsmålet omhandler mulig krav fra en kommune om full råderett over arealene mellom fjæra og 4-milsgrensen. Begrunnelsen for dette er behov for kontroll med virksomhet i kystsonen og havbeite nevnes spesielt i denne sammenheng. Videre bes det om en vurdering av et eventuelt behov for en nærmere utredning av kommunenes forvaltningsrett til havs.

Etter min oppfatning har problemstillingen som tas opp særlig aktualitet i forhold til aktiviteter som tradisjonelt fiske, havbruk/havbeite, havner og farvann, samt utbyggingstiltak som reguleres av plan- og bygningsloven og diverse vernetiltak etter naturvernloven.

Jeg mener det er viktig å forvalte kystsonen på en slik måte at det oppstår minst mulig konflikter mellom de forskjellige interesser og virksomheter langs kysten. Kommunenes arealplanlegging er viktig for utnyttingen av kysten, og det legges vesentlig vekt på kommunenes innstilling ved etablering av virksomhet i kystsonen. Samtidig er forvaltningen av de ovennevnte aktiviteter, med unntak for tiltak etter plan- og bygningsloven, lagt til statlige sektormyndigheter.

For tradisjonelt fiske har det vært og er den fremherskende oppfatning at fiskeriressursene er en verdifull nasjonal ressurs og at fordelingen av verdien av denne ressurs må gjøres til gjenstand for overordnede politiske vurderinger. Jeg nevner i den forbindelse at vår fiskeriforvaltning er basert på bestander og ikke avgrensede geografiske områder.

Havbruksnæringen, herunder havbeite, skal være en lønnsom og bærekraftig kystnæring som utvikles i takt med naturens tåleevne og markedsmulighetene. For å nå en slik målsetning bør næringen i utgangspunktet underlegges en nasjonal styring og forvaltning, noe som gjenspeiles i gjeldende regelverk i form av lover og forskrifter. Jeg vil knytte noen kommentarer til havbeite idet dette er særskilt nevnt. Lov om havbeite er et eksempel på at det skal legges vesentlig vekt på hensynet til andre arealinteresser ved tildeling av tillatelse. Loven legger også i vid utstrekning til rette for at en tillatelse til havbeite ikke vil fortrenge andre interesser enn de som eventuelt ville drevet fangst av den utsatte art i den avgrensede lokaliteten.

For havner og farvann er det viktig at utviklingen skjer i et nasjonalt perspektiv innenfor rammene av en helhetlig areal- og transportplanlegging. Det er viktig å ivareta sikkerheten til sjøs og en hensiktsmessig sjøveis transport.

Videre hjemler naturvernloven en rekke former for vernetiltak som vedtas sentralt etter at berørte parter og kommuner har fått anledning til å uttale seg. Jeg viser i den forbindelse til lovens formålsparagraf som fastslår at "Naturen er en nasjonalverdi ..."

Plan- og bygningsloven gjelder innenfor grunnlinjen og tillegger allerede i dag kommunen myndighet til å disponere sine arealer, herunder sjøområder, i nødvendig utstrekning. En slik regulering vil være førende om enn ikke bindende for etterfølgende sentrale vedtak om f.eks. oppdrett/havbeite. Loven er for tiden under revisjon i regi av Miljøverndepartementet som fagmyndighet, og det antas at loven etter en revisjon vil bli bedre tilpasset et behov for arealdisponering i sjø.

Innenfor Fiskeridepartementets forvaltningsområde pågår en prosess med en målsetning å vurdere hvorvidt noen av de oppgaver som nevnes ovenfor helt eller delvis egner seg for behandling på fylkeskommunalt eller kommunalt nivå. Dette skjer som ledd i oppfølgingen av St.meld. nr. 31 (2000-2001) Kommune, fylke, stat - en bedre oppgavefordeling.

Med bakgrunn i ovenstående mener jeg det for tiden ikke er behov for en særskilt ytterligere utredning av kommunenes forvaltningsmyndighet til havs.