Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:121 (2001-2002)
Innlevert: 17.01.2002
Sendt: 17.01.2002
Besvart: 23.01.2002 av kommunal- og regionalminister Erna Solberg

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): I Osloposten 16.01.02 meldes det at flere kommuner vurderer å flagge ut vann- og avløpsnettet til utenlandske investorer for så å lease det tilbake. Denne finansakrobatikken vil gi flere hundre millioner i inntekt. Ordningen skal være godkjent av Kommunal- og regionaldepartementet.
Hvilke konsekvenser kan dette få for tjenesten og ansvarsforhold om det nå er Regjeringens politikk at andre lands skattebetaler skal finansiere norske tjenester, og kan statsråden gjøre rede for saken i sin helhet?

Erna Solberg (H)

Svar

Erna Solberg: Kommunal- og regionaldepartementet fikk i november 2001 henvendelser fra media vedrørende Asker kommunes planer om å inngå avtale med amerikanske investorer om langsiktig utleie og tilbakeleie av kommunens vannforsyningsanlegg.

På denne bakgrunn henvendte departementet seg til Asker kommune og ba om et møte hvor departementet ble gjort nærmere kjent med sakens innhold. Slike møter ble holdt 5. og 17. desember 2001.

Amerikanske skattemyndigheter innrømmer private selskaper (investorer) som investerer i offentlige anlegg skattefordeler. Amerikanske skattemyndigheter skiller ikke mellom investeringer i amerikanske anlegg og investeringer i anlegg i andre land. Etter amerikanske regler vil en leieavtale over en svært lang periode (80-90 år) anses som et kjøp (investering). Dette forhold endres ikke av en tilbakeleieavtale som strekker seg over et betydelig kortere tidsrom (20-30 år). Etter norske regler kan kommunen forbli formell eier så lenge utleieperioden ikke overstiger 99 år. Tilbakeleieavtalen mellom kommunen og amerikanske investorer innebærer at den norske kommunen beholder disposisjonsretten over anlegget på linje med i dag.

Amerikanske investorer oppnår en skattefordel gjennom avtalene om leie av anlegg som ikke påvirkes av tilhørende tilbakeleieavtale til norsk kommune. En andel av gevinsten utbetales til avtalemotparten (i dette tilfelle norsk kommune). Det er tidligere inngått tilsvarende avtaler mellom amerikanske investorer og private selskaper i Norge og andre europeiske land samt med lokale myndigheter i andre europeiske land. Så vidt departementet kjenner til har ikke norske kommuner tidligere vært avtalemotpart.

Departementets vurdering framgår av brev til Asker kommune av 18. desember 2001:

"Innbetalingene kommer som en konsekvens av (ulike) skatteregler i Norge og USA. Avtalene antas like fullt å være i samsvar med skattelovgivningen i begge land. Departementet ser at det kan stilles flere spørsmålstegn ved denne type inntekter, men mener at det enkelte kommunestyre selv må gjøre de nødvendige politiske vurderinger før inngåelse av avtaler som omhandler engangsinntekter som i den aktuelle saken."

For Asker kommunes vedkommende forutsetter ikke lovgivningen at denne type avtaler skal godkjennes av statlig myndighet, og noen godkjenning er derfor ikke gitt. Som det framgår av departementets brev er vi innforstått med at det kan stilles spørsmålstegn ved de aktuelle avtaler/inntekter. I vårt svar har vi derfor understreket at de lokale folkevalgte må foreta de nødvendige politiske vurderinger i saken. Jeg har tillit til at lokalpolitikerne makter å foreta slike vurderinger, og at staten ikke uten videre skal frata dem denne myndigheten.

Opplysninger departementet har mottatt av Asker kommune angir at disposisjonsretten over anleggene forblir på Asker kommunes hender. Avtalene forventes derfor ikke å ha noen praktisk betydning for vannforsyningen til Asker kommunes innbyggere og ansvaret for denne. Avtalene kan derimot påvirke gebyrnivået i Asker. For slike tjenester gjelder at kommunens inntekter ikke skal overstige kommunens kostnader ved tjenestene (selvkost). Som naturlig er omhandler ikke regelverket og kommentarer til dette innbetalinger fra skattemotiverte leasingavtaler. Etter departementets vurdering er det imidlertid ikke holdepunkter for å se bort fra slike innbetalinger, og dermed holde slike utenfor ved vurderingen av om selvkostprinsippet ivaretas. Innbetalingene vil dermed isolert sett gi grunnlag for reduserte gebyrer for kommunens innbyggere.

Det er ikke mulig for norske kommuner å eliminere risiko forbundet med finansielle avtaler med private selskaper (norske eller utenlandske). Slik risiko er imidlertid av generell karakter, og ikke spesielt knyttet til slike avtaler som er aktuell i denne saken. I vårt brev til Asker kommune har vi derfor understreket betydningen av at kommunen i finansielle avtaler opptrer som profesjonell avtalemotpart.