Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til nærings- og handelsministeren

Dokument nr. 15:41 (1997-98)
Innlevert: 09.01.1998
Sendt: 12.01.1998
Besvart: 19.01.1998 av nærings- og handelsminister Lars Sponheim

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): "I Spørretimen 17.12.97 sa næringsministeren at på det tidspunkt avtalen om salg av Westamarin-anlegget til Aker Maritim ble inngått, bare var en aktuell kjøper. I Fædrelandsvennen 14.05.97 sier konst. dir. i SND Ole J. Bueklev, at det var tre andre interessenter og at disse la inn bedre bud.Kan næringsministeren klargjøre de faktiske forhold i saken og redegjøre for grunnen til at SND i denne situasjonen fant det nødvendig og riktig å la seg presse til å gå med på kanseleringsklausulen i intensjonsavtalen?"

Begrunnelse

I svaret på spørsmålet i Stortinget 17.12.97, går det fram at SND aksepterte å ta med en kanseleringsklausul i intensjonsavtalen fordi Aker Maritim insisterte på å få den med. Videre svarte statsråden at Aker Maritim på det tidspunktet da avtalen ble inngått var eneste aktuelle kjøper.
I en artikkel i Fædrelandsvennen 14.05.97 som omtaler saken kommer det fram opplysninger som gir et annet bilde av saken. I artikkelen bekrefter konstituert direktør i SND, Ole Johan Bueklev, at det var konkurranse fra tre andre interessenter, og at disse la inn bedre bud.
Av artikkelen går det fram at det avgjørende for at Aker Maritim ble valgt, var at de kunne betale kontant,- og ikke fordi de var de eneste som hadde interesse av å kjøpe bedriften.
Disse opplysningene kan tyde på at situasjonen var mer sammensatt enn det en kan få inntrykk av i statsrådens svar. Fordi det kan se ut til at argumentet for å la seg presse til å gå med på kanseleringsklausulen i intensjonsavtalen var at Aker Maritim var eneste kjøper, er det viktig å få klarhet i de faktiske forhold. Jeg ber derfor om en mer utfyllende beskrivelse av situasjonen ved inngåelsen av intensjonsavtalen, om antall interessenter, på hvilket tidspunkt disse var reelle og seriøse interessenter og hvilke realiteter som lå i de ulike tilbud og hvilke vurderinger som avgjorde valg av kjøper.

Lars Sponheim (V)

Svar

Lars Sponheim: SNDs krav på konkurstidspunktet var kr 116.373.016. Til sammen var det anmeldt krav i konkursboet pr. 17.11.97 med kr 356.171.790. Etter konkursåpning ble det avtalt mellom bostyrer og panthaverne i anlegget at SND på vegne av panthaverne skulle forestå salg av anlegget.

Ifølge konkurslovens §117 1. ledd skal boets eiendeler realiseres på den måten som etter forholdene antas å ville gi størst utbytte. Når panthavere realiserer sitt pant, vil salgssummen kunne få betydning for andre kreditorers dekningsmuligheter. Selges noe for en lavere pris enn det som kunne vært oppnådd, vil størrelsen på panthavers uprioriterte krav (dvs. restkravet hvis pantesalget ikke gir full dekning, noe som var tilfelle i denne saken) få betydning for dekningen til de øvrige kreditorer. Det var derfor SNDs ansvar å få størst mulig salgssum. Dette fremgår av fullmakten SND fikk fra bostyrer. SND har fremdeles et krav i konkursboet som er meldt som uprioritert fordring. Det vil ikke bli utbetalt dividende til uprioriterte fordringer. SND vil måtte regnskapsføre et tap på ca. 70 mill. kroner.

SND skal i en konkurssituasjon opptre forretningsmessig på linje med andre kreditorer. Dette følger bl. a. av EØS-avtalens regler om statsstøtte.

SND kan ta spesielle hensyn til arbeidstakernes interesser i den grad det foreligger likeverdige bud. Arbeidstakernes interesser ivaretas av bestemmelser i arbeidsmiljøloven. Disse bestemmelser kan ikke fravikes ved avtale.

Etter refinansieringen av Westamarin AS våren 1996 arbeidet styret i bedriften med å finne nye langsiktige eiere. Dette arbeidet gikk fram helt til konkursen oktober 1996. Etter konkursen overtok SND arbeidet med å finne nye eiere.

Konkursen fristilte verftet fra byggekontraktene. En kunne derfor gå ut til en større kjøpergruppe enn de som kunne/ville videreføre hurtigbåtsatsingen. Utgangspunktet var å finne kjøpere som ville videreføre anlegget som skipsverft.

SND hadde i løpet av mars og april 1997 møter med fire potensielle kjøpere. En av disse falt fra i og med at SND ikke mottok skriftlig tilbud. To av de potensielle kjøperne kunne ikke stille tilfredsstillende finansiering. I det ene tilfellet ble det forutsatt et lån på 50 mill. kroner og et driftskredittlån på 10 mill. kroner fra SND. I det andre tilfellet forutsatte en også fullfinansiering fra SND og et driftskredittlån på 6-8 mill. kroner.

13.05.97 fikk SND skriftlig bekreftelse fra bostyrer på fullmakten til å forestå salget "til best mulig pris". På dette tidspunkt anså SND at det kun forelå en aktuell byder. De andre interessentene kunne ikke sannsynliggjøre en tilfredsstillende finansiering av et eventuelt kjøp. Aker Maritimes bud var dessuten også det høyeste. SND anså Aker Maritime ASA som den mest seriøse og interessante kjøper, og den som ville ha mulighet til å tilføre distriktet virksomhet.

I den nevnte intensjonsavtalen var det to klausuler som kunne gi kjøper anledning til å kansellere avtalen. En av klausulene var knyttet til de ansatte i Westamarin. Den andre klausulen forutsatte samtykke fra styrene i Aker Maritime ASA, Aker Hydraulics AS og Vesterveien Holding AS før avtalen kunne anses gyldig. Det innebar at før avtalen var undertegnet av de ulike styrene ville kjøper kunne gå fra avtalen uavhengig av klausulen knyttet til de ansatte.

Etter SNDs vurdering var risikoen stor for at Aker Maritime ville kunne trekke seg fra avtalen hvis den nevnte klausulen ble strøket. Konsekvensen kunne blitt at det i dag ikke hadde vært noen aktivitet på Westamarin-området. I og med at klausulen etter SNDs vurdering ikke kunne endre de rettighetene arbeidstakerne har i henhold til bestemmelsene i arbeidsmiljøloven og at den ble ansett som viktig for kjøper, aksepterte SND at den ble stående.