Skriftlig spørsmål fra Torny Pedersen (A) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:195 (2001-2002)
Innlevert: 15.02.2002
Sendt: 15.02.2002
Besvart: 22.02.2002 av kommunal- og regionalminister Erna Solberg

Torny Pedersen (A)

Spørsmål

Torny Pedersen (A): Hr. og fru Sundar kom til Norge fra India og Malaysia på 90-tallet, dels på ulovlig vis. UDI fattet vedtak om utvisning i 1997. Familien er fremdeles i Norge, og har siden 1997 fått to barn. Disse barna er både statsløse og rettsløse da verken India, Malaysia eller Norge vil ha denne familien. (Herøy kommune vil gjerne ha denne familien.) Med tanke på barna mener jeg dette er en menneskerettighetskrenkelse etter FNs barnekonvensjon artikkel 7.
Er det riktig at disse barna skal straffes for handlinger som voksne har gjort lenge før de kom til verden, og hva vil statsråden gjøre for disse barna?

Begrunnelse

Som nevnt i spørsmålet kom Sundar til Norge i 1991 og til Herøy kommune i Nordland i 1994. Ved ankomst ble det gitt feilaktige opplysninger til myndighetene, og det samme skjedde da fru Sundar kom til Norge noe senere. Etter granskinger av de feilaktige opplysningene fattet UDI vedtak om utvisning av ekteparet i 1997.
Utvisningen skjedde ikke.
Sundar hadde da arbeidet ved Herøy Filetfabrikk siden 1994, og var meget godt likt på arbeidsplassen.
I 1998 ble arbeidstillatelsen trukket tilbake.
Med en utvisning hengende over seg fikk familien store problemer da fru Sundar var gravid og fødte sitt første barn dette året.
Siden fødte fru Sundar barn nummer to i 2000.
Justisdepartementet påla familien selv å dokumentere at de ikke fikk innreisetillatelse til sine respektive land, henholdsvis India og Malaysia. Myndighetene i de respektive landene har muntlig (får ikke skriftlige svar) uttalt at de ikke vil akseptere barna til Sundar, da disse er født i Norge. Dette betyr at dersom familien må reise ut av Norge må familien splittes. Herøy kommune vil ha denne familien, og Sundar får komme tilbake til sin arbeidsplass når det måtte være. Med å gi Sundar arbeidstillatelse kunne han forsørge sin familie, samtidig fikk familien, og ikke minst barna, en verdig livssituasjon.
I FNs barnekonvensjon artikkel 7 står det at alle barn har rett til statsborgerskap og til å vokse opp sammen med sine foreldre. Disse to barna har snille og gode foreldre, men de mangler statsborgerskap. Egentlig eksisterer ikke disse barna. Barna som ingen land vil ha. Det bør ligge rom for tilgivelse i denne saken, slik at folks rettsoppfatning ikke krenkes, og at man slipper å snakke om menneskerettighetskrenkelser. Det haster.

Erna Solberg (H)

Svar

Erna Solberg: Jeg kan som kommunal- og regionalminister i henhold til utlendingsloven ikke instruere Utlendingsnemnda eller Utlendingsdirektoratet om lovtolking, skjønnsutøvelse eller avgjørelse av enkeltsaker eller eventuelt prioritering av enkeltstående saker for behandling. Den politiske styringen av utlendingsfeltet også i forhold til enkeltindivider må derfor skje gjennom lov og forskrift. Jeg har mao. ikke rettslig adgang til å gripe inn i saken til familien Sundar.

Det oppgis at familien ikke gis innreisetillatelse til sine respektive hjemland, henholdsvis India og Malaysia. I den grad dette er relevant for vurderingen av oppholdsgrunnlag etter utlendingsloven, kan jeg ikke kommentere dette nærmere i forhold til de personene det her gjelder. Det er imidlertid alminnelig antatt at en stat har plikt til å motta egne borgere.

Det oppgis at barna ikke har noe statsborgerskap, og at de etter barnekonvensjonen artikkel 7 har krav på å få statsborgerskap. Statsborgerloven og behandlingen av enkeltsaker etter den loven hører direkte under departementets ansvarsområde.

I henhold til retningslinjer for erverv av norsk statsborgerskap til statsløse personer under 18 år må følgende vilkår være oppfylt: Søkeren må være født i Norge og ha bodd her hele tiden siden fødselen. I tillegg kreves det at søkeren har foreldre som enten har bosettingstillatelse eller fyller vilkårene for å få en slik tillatelse. Det stilles også som betingelse at søkeren ikke ved en enkel handling vil få statsborgerskap etter foreldrene, for eksempel etter søknad eller ved å inngi melding til vedkommende lands myndighet.

Som det fremgår av retningslinjene vil barna ikke fylle vilkårene for norsk statsborgerskap da foreldrene ikke har noe oppholdsgrunnlag her i landet. Hvorvidt barna faktisk er statsløse eller om de eventuelt ved en enkelt handling i forhold til myndighetene i foreldrenes hjemland kunne blitt borgere av landet, får derfor ingen betydning her. Jeg mener at gjeldende retningslinjer er i samsvar med våre forpliktelser etter barnekonvensjonen. Det følger ikke av artikkel 7 at Norge har noen plikt til å innvilge statsborgerskap til de barna det her gjelder.