Skriftlig spørsmål fra Kristin Halvorsen (SV) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:209 (2001-2002)
Innlevert: 21.02.2002
Sendt: 21.02.2002
Besvart: 05.03.2002 av utenriksminister Jan Petersen

Kristin Halvorsen (SV)

Spørsmål

Kristin Halvorsen (SV): Konflikten i Midtøsten trappes opp for hver dag. Palestinerne har ønsket utplassering av internasjonale observatører for å dempe konflikten. Konkrete forslag om dette ble reist to ganger i FNs sikkerhetsråd i 2001. Den stadige forverringen av situasjonen gjør at forslaget stadig er aktuelt.
Mener Regjeringen at utplassering av internasjonale observatører i Midtøsten vil være riktig, og vil Regjeringen ta initiativ til å reise et nytt forslag om dette i Sikkerhetsrådet?

Begrunnelse

Etter uker med svært harde militære angrep fra Israel mot palestinske mål, meldes det i dag om at Israel planlegger en ytterligere opptrapping av konflikten. USA peker seg ut som det landet som klarest er i posisjon til å bevege Israel som er den av partene som besitter og bruker den sterkeste militære kapasiteten og som okkuperer palestinske områder. Utover å legge press på partene, og da særlig Israel om å stanse voldsbruken og komme til forhandlingsbordet, er det vanskelig å se hvilke internasjonale initiativ som kan tas for å bidra til en fredelig utvikling. Utplassering av internasjonale observatører er ett konkret forslag som er reist. Dette vil trolig ikke ha noen avgjørende virkning, men kan ha en viss konfliktdempende effekt. USA har to ganger brukt veto i FNs sikkerhetsråd mot forslag om slike observatører. Norge bør i Sikkerhetsrådet arbeide med å undersøke hvilke forutsetninger som må oppfylles for at forslaget kan bli vedtatt.

Jan Petersen (H)

Svar

Jan Petersen: Situasjonen i Midtøsten er meget alvorlig. Den nåværende utvikling truer de fremskritt som er oppnådd i fredsbestrebelsene siden 1993.
Regjeringen arbeider aktivt for å bidra til å få stanset voldsbølgen, og å få partene tilbake til forhandlingsbordet. Dette har vært hovedsiktemålet med mine to reiser til Midtøsten så langt i år. Dette var også det sentrale i statsminister Bondeviks telefonsamtaler med statsminister Sharon og president Arafat 18. februar.
Ingen av partene synes i dag å ha noen strategi for å få slutt på voldsbruken. Tiltroen til den annen part er på et lavmål - både blant politiske ledere og i befolkningen. Vold gjengjeldes systematisk med mer vold, selv om begge parter erkjenner at dette øker hatet og fiendeskapet.
En viktig årsak til den fastlåste situasjonen er Israels fortsatte okkupasjon og manglende vilje til reell politisk dialog. Etter at volden gikk ned etter Arafats tale 16. desember i fjor, burde Israel ha gitt en positiv respons. Fokusering på sikkerhet og lit til militære løsninger, samt fravær av vilje til å snakke om de underliggende politiske problemene preger imidlertid den israelske tilnærming.
Den offentlige ydmykelsen av president Arafat, den kollektive avstraffelsen av palestinerne og de omfattende israelske militære straffeaksjonene bidrar kun til en ytterligere forverring av situasjonen.
Uansett hvor vanskelig situasjonen fortoner seg, kan imidlertid ikke terror forsvares. President Arafat må gjøre det han kan for å stoppe terrorangrepene mot Israel. Samtidig må den palestinske befolkningen selv ta et oppgjør med de grupperinger som står for blindt hat og terror.
Norge vil fortsatt aktivt søke å bringe partene inn på et mer konstruktivt spor. Vi vil fortsatt legge større vekt på praktiske resultater enn deklaratoriske erklæringer.
Det umiddelbare behovet er å få igang igjen en politisk prosess mellom partene, parallelt med at det må arbeides for å stanse volden. Vi må bidra til å bygge opp det minimum av tillit som er nødvendig for at partene igjen skal kunne sette seg ned ved forhandlingsbordet. Det er dette som er hovedessensen i den såkalte Mitchell-rapporten, som bl.a. tidligere utenriksminister Thorbjørn Jagland stod bak, og som partene og det internasjonale samfunnet slutter opp om.
Gjennom vår deltakelse i utarbeidelsen av, og vår støtte til, Mitchell-rapporten, har Norge gitt sin prinsipielle støtte til utplasseringen av en internasjonal overvåkingsmekanisme i de okkuperte områdene.
Det samme følger av at Norge leder den eneste internasjonale observatørstyrken i området - TIPH i Hebron.
Vi er tilhenger av å opprette en overvåkingsmekanisme også i andre deler av de palestinske områdene. Dette har vi også gitt uttrykk for i Sikkerhetsrådet. Men dette er bare mulig hvis begge parter er villig til å akseptere en slik løsning. Uten støtte fra begge parter vil ikke observatørenes sikkerhet kunne garanteres og deres oppdrag vil ikke kunne gjennomføres.
Situasjonen i Midtøsten har flere ganger vært drøftet i Sikkerhetsrådet - senest i forrige uke. Disse drøftelsene har dessverre vist at det for tiden ikke synes å være mulig å få partene og andre viktige aktører til å enes om nye tiltak som kan bringe fredsprosessen fremover, herunder spørsmålet om å utplassere internasjonale observatører.