Skriftlig spørsmål fra Inger S. Enger (Sp) til landbruksministeren

Dokument nr. 15:291 (2001-2002)
Innlevert: 04.04.2002
Sendt: 04.04.2002
Besvart: 10.04.2002 av landbruksminister Lars Sponheim

Inger S. Enger (Sp)

Spørsmål

Inger S. Enger (Sp): Forskrift om avgift til dekning av utgifter ved tilsyn og kjøttkontroll ble endret fra 1. januar 2002. Det nye er at kontrollsteder for vilt skal betale for ett dagsverk pr. sesong for tilsynsoppgaver. Det foreligger ikke faglig dokumentasjon for innføring av den nye kontrollen, det er ikke sannsynliggjort at den vil ha noen praktisk betydning. Det skapes kun merarbeid for offentlige myndigheter og ekstrakostnader for jegerne.
Vil landbruksministeren sørge for å oppheve den aktuelle delen av forskriften?

Begrunnelse

Innføring av en ekstra offentlig årskontroll med steder hvor det seinere skal foretas kontroll av viltkjøtt, er gjort uten at det er dokumentert noen reelle behov for en slik ny ordning. Det kan nevnes at det - fornuftig nok - heller ikke finnes særskilte regler for hvordan kontrollstedene skal være utformet.
Den nye avgiften vil bli fakturert med ca. 2 500 kr pr. kontrollsted pr. år. Som eksempel kan det opplyses at bare i Glåmdalen vil ekstrakontrollene koste 120 000 kr pr. år for de 48 registrerte kontrollplassene der. I tillegg kommer selve kjøttkontrollen som faktureres etter egne satser.
Dersom den nye avgiften skulle forårsake overgang til færre kontrollplasser, vil den økte transporten av kjøtt til og fra plassene representere en belastning for kjøtthygienen. I tillegg kommer merarbeid for jegerne.
Det er positivt at Landbruksdepartementet har gjennomført et prosjekt for å se på muligheter og utfordringer for slakting og kjøttforedling i liten målestokk. Det er viktig at slik småskalaproduksjon ikke bli vanskeliggjort av offentlige regler. Den nye forskriftsendringen er dessverre et skritt i feil retning.
Ved utforming av offentlig regelverk og kontrollarbeid må alltid nytten av tiltaket veies opp mot kostnader og ulemper. I dette tilfellet er det ikke mulig å se noen nytteverdi. Det antas at det finnes langt nyttigere oppgaver å bruke næringsmiddeltilsynets ressurser til.

Lars Sponheim (V)

Svar

Lars Sponheim: Stortingsrepresentanten viser til endring av forskrift nr. 1429 av 21. desember 1998 om avgift til dekning av utgifter ved tilsyn og kjøttkontroll (kk-avgift forskriften). Forskriften ble sist revidert 21. desember 2001 med virkning fra 1. januar 2002, hvorpå følgende paragraf ble tilføyd:

§ 7 d. Avgift ved kontrollsted for vilt og behandlingsanlegg for vilt

Ansvarlig for fremstilling av vilt ved kontrollsted og ved behandlingsanlegg for vilt skal betale avgift for hvert påbegynt timeverk med kr 400,- for medgått tid til reise, venting og kontroll. For arbeid på lørdager, søndager og offentlige helge- og høytidsdager godtgjøres et timeverk tilsvarende med kr 800,-. I tillegg kommer utgifter til skyssmiddel etter statens satser.
For arbeid utover kjøttkontrollens normalarbeidstid skal det betales 150% av KNTs timeverksats, og for arbeid mellom kl. 21:00 og 06:00 fra mandag til fredag skal det betales etter en sats på 200% av KNTs timeverksats.
Kostnader til uttak av prøver, analyse og forsendelse skal faktureres direkte etter stykkpris. Det er gitt nærmere instrukser for prøvetaking. Kostnader til ulike prøver er fastsatt i vedlegg 1.
I tillegg til bestemmelser i første ledd skal godkjente kontrollsteder for vilt eller behandlingsanlegg for vilt betale 1 dagsverk til tilsynsoppgaver per sesong.

Bestemmelsen innebærer at det årlig skal betales en kostnad lik 3 300 kr (et dagsverk) for tilsyn, reise og administrasjonskostnader i tilknytning til godkjenning av slakteplasser for viltkjøttkontroll.
Kjøttproduksjonsloven slår fast at alt kjøtt som skal frembys til folkemat skal være kjøttkontrollert. I tråd med EØS-avtalen har Norge implementert Rådsdirektiv 85/73/EØF. Direktivet omhandler finansiering av veterinærinspeksjon og veterinærkontroll (herunder kjøttkontroll), og det fremgår av direktivet at det skal innkreves en minimumsavgift til dekning av kostnader påløpt ved inspeksjon og kontroll av kjøtt. En kalkulering av gjennomsnittlig tidsbruk og kostnader knyttet til godkjenningsprosessen, har gitt seg utslag i at det enkelte kontrollsted er pålagt en kostnad lik 3 300 kr årlig i faste utgifter. En opphevelse av endringen i avgiftsforskriften vil være i strid med EØS-avtalens forpliktelser.
For i størst mulig grad å ta vare på norsk jakttradisjon, og legge til rette for at mest mulig viltkjøtt kan bli kontrollert og godkjent av kjøttkontrollen, er det åpnet for at kontroll av vilt for nasjonal omsetning kan gjennomføres ved kontrollsted. Viltkjøtt for eksport er pålagt kontrollert ved autorisert behandlingsanlegg for vilt.
Det er ikke riktig at det ikke finnes regler for hvordan kontrollstedene skal være utformet. Krav til utforming av kontrollsteder for vilt fremgår av forskrift av 2. februar 1996 nr. 133 om hygiene og kontroll mv. ved produksjon og frambud av viltkjøtt (viltkjøttforskriften). Her fremgår at kontrollsted for vilt skal godkjennes av veterinær, og at det ved evaluering av kontrollstedene skal tas særlig hensyn til at kontroll av viltkjøtt kan gjennomføres tilfredsstillende uten fare for forurensing av kjøttet. I tilknytning til forskriften er det utarbeidet retningslinjer for krav til kontrollsteder. Forskriften og veilederen har som formål å sikre frambud av helsemessig trygt viltkjøtt, samt sikre god slaktehygiene og kvalitet på kjøttet som skal omsettes.
For at kontrollstedet skal kunne godkjennes, må forholdene på stedet ligge til rette slik at forurensningsfaren fra omgivelsene er minimalisert, og lokalet må være ryddig og rengjort før kjøttet tas inn til oppbevaring. Lokalet må være godt ventilert, og slaktene må ved behov kunne skjermes mot insekter og andre skadedyr. Både av hensyn til hygiene ved slakting og ved kontroll, bør det være tilgang på rent vann og utstyr for vask av hender og utstyr/kniver. For å kunne kontrollere storvilt på en fornuftig måte, helt eller oppdelt, skal slaktet være opphengt under kontrollen. Kontrollstedet må følgelig inneholde fasiliteter som tillater opphenging.
Enhver jeger har krav på å få kjøttet sitt kontrollert. De faktiske kostnadene til kjøttkontroll per enkeltslakt blir lavere dersom flere slakt kan kontrolleres ved samme kontrollsted per besøk. Dette følger av at den/de jeger(e) som fremstiller kjøtt til kontroll, betaler kontrollveterinærens reisekostnader samt en godtgjørelse for tid medgått per kontrollbesøk. Jeg er derfor av den oppfatning at forskriftsendringen bidrar til en effektivisering av det offentliges bruk av kontrollresurser, og samtidig stimulerer til at flere jegere går sammen om å fremstille slakt for kontroll ved ett kontrollsted, noe som innebærer en reduksjon av kontrollkostnader.
Kommende jaktsesong vil avdekke om den innførte årlige avgiften innebærer godkjenning av færre kontrollsteder enn tidligere. Slaktene som fremstilles for kontroll, skal frembys offentlig, og vil nødvendigvis måtte transporteres ut av jaktområdet før eller senere. Eksisterende forskrifter på området fastsetter ingen konkret tidsfrist for når kjøttkontrollen må gjennomføres. Av dette følger at jegeren er gitt rimelig fleksibilitet hva gjelder å få transportert slaktet ut av fellingsområdet for kjøttkontroll. Krav til hygienisk oppbevaring og håndtering av kjøtt gjelder både før og etter at kjøttet er fremstilt for kontroll. Jeg kan følgelig ikke se at forskriftsendringen verken vil medføre noen hygienisk risiko, eller vesentlig merarbeid for jegerne.