Skriftlig spørsmål fra May Hansen (SV) til arbeids- og administrasjonsministeren

Dokument nr. 15:404 (2001-2002)
Innlevert: 24.05.2002
Sendt: 29.05.2002
Besvart: 05.06.2002 av arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Norman

May Hansen (SV)

Spørsmål

May Hansen (SV): Statsråd Victor Norman svarte Karin Andersen i spørretimen 8. mai 2002 at første og til dels andre generasjoner kvinner som for fullt kom ut i arbeidslivet stilte med et alvorlig handikap fordi de var henvist til et dårlig betalt arbeidsmarked. Han omtaler videre kvinner i arbeidslivet som svake grupper.
Mener statsråden at kvinner med flere års utdanning er svake grupper og at de må søke seg til andre yrker for å oppnå likelønnsutvikling og verdsetting av de viktige samfunnsjobbene de gjør?

Begrunnelse

I forbindelse med debatten om modernisering, effektivisering og forenkling av offentlig sektor 31. januar 2002, ble det fattet et vedtak om at "Stortinget ber Regjeringen sikre offentlig sektors evne til å rekruttere og beholde arbeidskraft gjenom likelønn for kvinner og menn og en offensiv lønns- og arbeidsgiverpolitikk". I Aftenposten den 18. mai refereres en rapport fra Arbeidstilsynet som viste utstrakt bruk av overtid blant sykepleiere ved Akershus Universitetssykehus, opptil 70 timer pr. uke. Dette skjer ved flere sykehus, og er også et stort problem i de fleste kommuner. Victor Norman svarte også Karin Andersen den 8. mai 2002 at tiltak for å få større lønnslikhet mellom kvinner og menn er å sørge for at de kvinner som kommer ut i arbeidsmarkedet nå skal ha like gode valgmuligheter, og at de like lett skal kunne få de stillingene de ønsker seg som tilfellet er for menn. Det må være en total misforståelse fra statsrådens side hvis han tror at f.eks. sykepleiere og andre grupper som kjemper for likelønn og bedre arbeidsvilkår ønsker seg andre yrker. De har lang utdanning og ivaretar viktige samfunnsoppgaver som Regjeringen ikke har signalisert at de skal fjerne. Det de ber om er respekt og verdsetting av den jobben de gjør og en bedre lønns- og arbeidsgiverpolitikk og det har Stortinget vedtatt 31. januar 2002 at Regjeringen skal sikre.

Victor D. Norman (H)

Svar

Victor D. Norman: Jeg vil først si at jeg mener spørreren fortolker mitt svar i spørretimen på en måte som jeg ikke kjenner meg helt igjen i. Dermed blir også premisset for dette spørsmålet noe skjevt. Jeg deler representanten May Hansens syn på at de typiske kvinneyrkene har en viktig samfunnsfunksjon. Det er en viktig målsetting for den offentlige lønns- og personalpolitikken å sikre tilstrekkelig kvalifisert arbeidskraft til disse yrkene. Jeg redegjorde for en del statlige virkemidler i spørretimen den 8. mai 2002.
Jeg vil presisere følgende fakta når det gjelder kvinners yrkesdeltakelse og lønnsforhold: Da kvinner økte sin yrkesdeltakelse på 1970- og begynnelsen av 1980-tallet skjedde dette i stor grad gjennom deltidsarbeid i typiske lavlønnsyrker i service-, helse- og omsorgssektoren. Dette må sees i sammenheng med at det gjennomsnittlige utdanningsnivået blant kvinnene den gang var betraktelig lavere enn blant menn. Som et ledd i økt verdsetting av kvinnedominerte yrker ble mange helsefagutdanninger på begynnelsen av 1980-tallet oppgradert til høyskoleutdanninger. Dette har bidratt til forbedret avlønning i disse yrkene. For eksempel hadde offentlige godkjente sykepleiere 10 pst. lavere lønn enn industriarbeidere i 1985, mens de lå 5 pst. over i 1996.
Kvinner har forstått at god utdanning gir lønnsmessig uttelling i arbeidsmarkedet. De fleste av våre høyskoler og universiteter har nå en overvekt av kvinnelige studenter. Kvinner som har tatt en slik utdanning, stiller i utgangspunktet på lik linje med menn i konkurranse om jobbene.
I en markedsøkonomi må vi påregne lønnsmessig ulikhet mellom ulike typer jobber. Det er en målsetting at denne ulikheten ikke skal være kjønnsbasert. Lovgivningen er styrket for å hindre diskriminering i arbeidslivet. Likestillingsloven § 5 om "lik lønn for arbeid av lik verdi" er endret ved å presisere sammenligning på tvers av yrkesgrenser innad i samme virksomhet. Det er også innført en regel om aktivitetsplikt for likestilling i arbeidslivet. Her har både arbeidsgivere og fagforeningene et ansvar. Dette innebærer blant annet at "arbeidsgiver skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling mellom kjønnene innenfor sin virksomhet". Det er i tillegg vedtatt et krav til rapportering om likestilling i bedriftenes årsberetninger både om den faktiske tilstand og tiltak. Dette vil samlet sett bidra til en mer profesjonell personal- og lønnspolitikk på den enkelte arbeidsplass.
På 1990-tallet har lønnsutviklingen i offentlig sektor vært svakere enn i privat sektor. Dette har spesielt ført til at personer med universitets- og høyskoleutdanning i offentlig sektor har sakket akterut sammenlignet med grupper med tilsvarende lengde på utdanningen i privat sektor. Dette har rammet mange kvinner, fordi de i større grad er ansatt i offentlig sektor. For 1990-tallet sett under ett har det samtidig vært en lønnsutjevning mellom kvinner og menn både innad i kommunesektoren og i staten. For personer i samme stilling i offentlig sektor er lønnsforskjellen mellom kvinner og menn forsvunnet.
For statlig sektor er det tatt mange initiativ for å sikre lønnsmessig likebehandling mellom kvinner og menn. Det er for staten sterke krav til lokal oppfølging av det sentrale avtaleverket på likestillings- og likelønnsområdet. Det er både krav til handlingsplaner for likestilling på lokalt nivå og tiltak for å synliggjøre lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. I tillegg har det i flere år vært sentrale føringer om at kvinner skal ha en større andel av lønnspotten enn en pro rata fordeling tilsier både i sentrale og lokale lønnsoppgjør. Både ved prioritering av høyskolegrupper, kvinneprofil og lavlønn har kvinner som gruppe innad i staten hatt en relativt god lønnsutvikling. I årets lønnsoppgjør har høyskolegruppene fått store lønnstillegg også i kommunesektoren.
Representanten er opptatt av at jeg som statsråd skal ha synspunkter på det konkrete lønnsnivået til bestemte yrkesgrupper hvor det arbeider mange kvinner. Det finner jeg unaturlig. Lønn bestemmes ved forhandlinger mellom organisasjonene i arbeidslivet. Som ansvarlig statsråd for statens lønnspolitikk har jeg synspunkter på lønnsutviklingen og lønnsstrukturen i staten. Dette gjenspeiler seg i den tariffavtalen vi nylig har inngått med arbeidstakerorganisasjonene i staten.