Skriftlig spørsmål fra Karl-Anton Swensen (Kp) til fiskeriministeren

Dokument nr. 15:451 (2001-2002)
Innlevert: 07.06.2002
Sendt: 10.06.2002
Besvart: 11.06.2002 av fiskeriminister Svein Ludvigsen

Karl-Anton Swensen (Kp)

Spørsmål

Karl-Anton Swensen (Kp): I Innst. O. nr. 123 for 2000-2001 settes det visse kriterier for tildeling av nye havbrukskonsesjoner. Det legges opp til at de nye konsesjonene skal ha en lokal forankring og at nyetablerere, aktører med 1-2 konsesjoner og kompetente kvinner skal prioriteres, og salgssperre på 10 år. I forslag til forskrift som nå er ute på høring, er disse klare premisser ikke ivaretatt.
Mener statsråden at en slik utvanning av Stortingets vedtatte kriterier kan gjøres uten ny saksbehandling i Stortinget?

Begrunnelse

Kystpartiet har merket seg at Regjeringen lar utforming av forskrift for tildeling av oppdrettskonsesjoner i våre kyst- og fjordstrøk styres av krav fra ESA, og at Stortingets vedtatte kriterier utvannes. Kystpartiet har også merket seg at Fiskeridepartementets forslag til forskriftsendring innebærer at departementet, i forskrifts form, utvider sine egne fullmakter til å utvise skjønn i forhold til de krav Stortinget har satt. Kystpartiet mener dette strider med det grunnleggende prinsipp at utvidet fullmaktsadgang bare kan tildeles fra dem som har lovgiveransvar, altså Stortinget. Det vil være av interesse å bli orientert om hvilke vedtak i Stortinget statsråden bygger på ved utformingen av ny forskrift for tildeling av havbrukskonsesjoner.
Kystpartiet viser til at gjeldende havbrukslov var vedtatt før Norge forhandlet med EU om vilkår for EØS-avtalen, og at denne loven, inkludert § 6, var til vurdering i forhold til nødvendige lovendringer i forbindelse med godkjenning av EØS-avtalen både i Norge og i EU. Som redskap i norsk fiskeriforvaltning, som er holdt utenfor EØS-avtalen, ble det ikke forlangt endringer i havbruksloven. Når det nå forlanges at Norge skal frasi seg muligheten til å ivareta nasjonale hensyn i tråd med lovens bokstav og Stortingets vedtak av 7. juni 2001, er dette et inngrep i vår suverenitet i forhold til forvaltningen av fornybart ressursgrunnlag. Det er også en utvidelse av EØS-avtalens virkeområde inn i den fiskeripolitiske forvaltning som skal ligge utenfor EØS-avtalens virkeområde.
Kystpartiet har merket seg at departementet over tid har brukt sin godkjenningsfullmakt i forhold til havbruksloven på en måte som ikke ivaretar lovens intensjon, at retten til utnyttelse av kystsonen i første rekke skal tilfalle kystens befolkning. Når ca. 70 pst. av havbrukskonsesjonene i dag er eid av utenlandske interesser, burde det tilsi en innstramming i forhold til lovens § 6, og ikke en forskriftsmessig fristilling fra denne paragraf. Kystpartiet finner det oppsiktsvekkende at Regjeringen mener de kan forvalte vårt fornybare ressursgrunnlag i strid med vedtatt lov, og ber derfor om en forklaring på statsrådens tilsidesettelse.

Svein Ludvigsen (H)

Svar

Svein Ludvigsen: Saken startet sommeren 1999 da et selskap i Norge klaget til EFTAs overvåkingsorgan (ESA) over vilkåret om lokalt eierskap i retildelingen av konsesjoner for oppdrett av laks og ørret i Finnmark. Etter dette har ESA presentert åpningsspørsmål og supplerende åpningsspørsmål, samt reist spørsmål ved enkelte kriterier i tildelingsforskriften for den forestående tildelingsrunden for nye laksekonsesjoner. Alle spørsmål og utsagn er blitt kommentert og imøtegått av norske myndigheter.

Den 15. november 2001 sendte ESA en grunngitt uttalelse ("reasoned opinion") til Norge. ESA konkluderer i uttalelsen at vilkåret om lokalt eierskap i oppdrettsloven, samt retildelingsforskriften for Finnmark og Troms, er i strid med artikkel 31 og 40 i EØS-avtalen. Disse bestemmelsene regulerer rett til fri etablering og fri flyt av kapital mellom medlemsstatene. ESA kunne bringe saken inn for EFTA-domstolen dersom Norge ikke retter seg etter uttalelsen.

Oppdrettslovens vilkår om lokalt eierskap gjelder bare ved tildeling av nye konsesjoner til laks og ørret, og ble sist benyttet ved retildelingen i Troms og Finnmark i 1998/99. Norge har, som nevnt, imøtegått ESAs påstander og har blant annet anført at havbrukspolitikken ikke er en del av EØS-avtalen og at vilkåret om lokalt eierskap uansett ikke er diskriminerende.

I forbindelse med den forestående runden med tildeling av 40 nye laksekonsesjoner, ble Stortinget orientert om saken med ESA. Dette skjedde vårsesjonen 2001 i Ot.prp. nr. 65 for 2000-2001 om endring av oppdrettsloven, hvor brevvekslingen fram til den tid var gjengitt som trykt vedlegg.

I næringskomiteens innstilling, Innst. O. nr. 123 for 2000-2001, som direkte gjaldt endring av oppdrettsloven for å gi hjemmel til å kreve vederlag ved tildeling av konsesjon, ble det gitt visse føringer for politikken ved tildeling av de 40 nye konsesjonene. På bakgrunn av dette utarbeidet Fiskeridepartementet utkast til forskrift om tildeling av konsesjoner, som ble sendt på høring i august 2001.

På bakgrunn av utviklingen i saken med ESA ble det allerede før regjeringsskiftet i fjor høst tatt initiativ for å søke å komme til en forståelse med ESA gjennom en uformell dialog om innholdet i utkastet til forskrift om tildeling av nye konsesjoner.

I januar 2002 ble det innledet uformelle samtaler med ESA hvor hovedtema var vilkåret om lokalt eierskap, men også de øvrige vilkår som ESA hadde reist spørsmål om i utkast til forskrift om tildeling av konsesjoner. På bakgrunn av denne dialog ble det funnet minnelige løsninger på de innvendinger ESA hadde. Etter min mening skjedde dette uten at viktige havbrukspolitiske målsettinger måtte oppgis. Norske myndigheter vil derfor etter min oppfatning fortsatt kunne fastsette kriteriene for tildeling av fremtidige konsesjoner.

På bakgrunn av ovennevnte fant jeg det mest hensiktsmessig å konsultere Stortinget gjennom EØS-utvalget, jf. Stortingets forretningsorden § 13 a. Konsultasjonen fant sted 21. mai 2002.