Skriftlig spørsmål fra Anne Helen Rui (A) til justisministeren

Dokument nr. 15:26 (2002-2003)
Innlevert: 17.10.2002
Sendt: 17.10.2002
Rette vedkommende: Kommunal- og regionalministeren
Besvart: 24.10.2002 av kommunal- og regionalminister Erna Solberg

Anne Helen Rui (A)

Spørsmål

Anne Helen Rui (A): Barn har rett til samvær med sine foreldre. I saker der en av foreldrene blir utvist fra eller ikke får opphold i Norge, kan dette medføre at barn mister muligheten til samvær.
Hvor mange barn rammes av dette problemet, og hvordan sikres barnas samvær med foreldrene?

Begrunnelse

Hvert år blir flere familier splittet ved at en av foreldrene blir utvist av landet. Årsaken til dette kan være at en av foreldrene ikke får opphold i landet. Andre problemstillingen som kan komme fram er når en av foreldrene blir sendt tilbake til sitt hjemland etter endt soning av en dom for alvorlig kriminalitet.
Barn har etter barneloven og FNs barnekonvensjon rett til samvær med begge foreldre. Dette er en helt grunnleggende rett for barn, og kontakten med foreldrene er av avgjørende betydning for barns utvikling. Arbeiderpartiets justisfraksjon har vært informert om saker der hensynet til barnets rett til samvær ikke er ivaretatt, og der det har fått alvorlige konsekvenser for barns utvikling.

Erna Solberg (H)

Svar

Erna Solberg: Som statsråd med ansvar for innvandringspolitikken i Norge, er spørsmålet oversendt meg for besvarelse.
Jeg vil først understreke at det er foreldre som har hovedansvaret for at barn kan ha samvær med sine foreldre. Dersom samvær er vanskelig å gjennomføre fordi foreldrene bor i hvert sitt land, er det først og fremst foreldrene som må forsøke å sikre samvær med begge foreldre på en god måte. Samvær med den forelderen som bor i utlandet vil også kunne skje der.
Det er i denne sammenhengen viktig å understreke at utgangspunktet er at utlendinger med barn i Norge ikke skal utvises med varig innreiseforbud. Utlendingsmyndighetene er alltid forpliktet til å vurdere hensynet til barn i utvisningssaker. I situasjoner hvor loven gir hjemmel for å utvise, skal det foretas en forholdsmessighetsvurdering, og utvisning besluttes ikke dersom det vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller hans nærmeste familiemedlemmer. Sentralt i denne vurderingen er utlendingens botid og familietilknytning til riket.
Jeg har pr. i dag ikke tall over hvor mange barn som opplever at en av foreldrene blir utvist fra Norge. Utlendingsforvaltningen fører ikke statistikk over hvor mange utviste fra Norge som har barn. Jeg har på bakgrunn av en henvendelse fra Redd Barna bedt Utlendingsdirektoratet begynne å registrere dette, samt saker hvor utvisning ikke blir resultatet på grunn av hensynet til barn, fra og med 1. september i år.
Regjeringen ønsker både å ivareta barns interesser og å arbeide aktivt for å bekjempe alvorlig kriminalitet. Dette er et vanskelig dilemma når regler om utvisning skal utformes. Det synes imidlertid å være bred politisk enighet om at utvisning er et effektivt virkemiddel for å bekjempe alvorlig kriminalitet. Etler min oppfatning gir utvisningsreglene et viktig vern for utlendinger og deres barn i utvisningssaker. Det er altså slik i dag at hensynet til barn er et sentralt vurderingstema i alle beslutningsprosesser frem mot et utvisningsvedtak.
Norske myndigheter er forpliktet til å foreta en avveining mellom hensynet til barnet og hensynet til andre interesser. I enkelte tilfeller vil samfunnsinteresser veie tyngre enn hensynet til det enkelte barnet, for eksempel når utlendingen er dømt for alvorlige straffbare handlinger, for eksempel narkotikaforbrytelser eller grov vold.
Hvorvidt hensynet til barnets beste skal være utslagsgivende i utvisningssaker når utlendingen har begått alvorlig kriminalitet, er noe som må vurderes i forhold til hvilke utvisningsregler vi vil ha for fremtiden. Jeg viser derfor til utlendingslovutvalget som er nedsatt for å revidere utlendingsloven. Spørsmål både knyttet til utvisning og ivaretakelse av våre internasjonale forpliktelser ligger innenfor lovutvalgets mandat.