Skriftlig spørsmål fra Knut Storberget (A) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:161 (2002-2003)
Innlevert: 06.12.2002
Sendt: 09.12.2002
Besvart: 17.12.2002 av kommunal- og regionalminister Erna Solberg

Knut Storberget (A)

Spørsmål

Knut Storberget (A): Kan statsråden foreta seg noe slik at praktiseringen av flyktningpolitikken blir mer rettferdig sikrer likebehandling og at de kommuner som over lang tid har bosatt vel integrerte flyktninger får forutsigbarhet i at disse får bli i kommunen?

Begrunnelse

Det har gjennom brev fra Tolga kommunes ordfører til Regjeringen og i mediene vært kjent at den sak Utlendingsnemnda nå behandler vedrørende en familie på Tolga (bl.a. FK nr. 99031915-2 mfl.) er i ferd med å forskjellsbehandle en familie. To brødre får bli, den tredje med familie skal sendes ut. Til tross for at disse er godt integrert i kommunen, er sysselsatt og har betydelig beskyttelsesbehov, er vedtak fortsatt negativt. For kommunen reiser dette viktige prinsippspørsmål når de i den ene omgang er pålagt å ta imot flyktninger for i det andre øyeblikk måtte gi slipp på viktige ressurser for kommunen. Familiens situasjon synes dessuten svært alvorlig.

Erna Solberg (H)

Svar

Erna Solberg: Hensikten med omleggingen av saksbehandlingen av utlendingssaker var bl.a. å sikre likebehandling og en mer rettferdig flyktningpolitikk. Klagesaksbehandlingen ble flyttet ut av departementet til et selvstendig, uavhengig organ, Utlendingsnemnda. For det andre har departementets adgang til å instruere i enkeltsaker blitt begrenset, både i forhold til Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda. Kommunal- og regionaldepartementet arbeider med forskriftsbestemmelser om vilkårene for å anses som flyktning. Hensikten med slike bestemmelser er å nedfelle gjeldende praksis i regelverket, for å sikre likebehandling og dermed en mer rettferdig praksis.
Jeg har forståelse for at kommuner som bosetter flyktninger har behov for forutsigbarhet for at flyktningene får bli i kommunen. Det stiller seg imidlertid noe annerledes når personer uten tillatelse til å oppholde seg i Norge blir bosatt i kommuner i påvente av at søknad om asyl blir behandlet. Her kan utfallet like gjerne bli at søkeren ikke fyller vilkårene for asyl eller annen tillatelse til opphold i Norge.
Hovedregelen er at utlendinger ikke blir bosatt i en kommune før det er bestemt at vedkommende får tillatelse til å bli i Norge. Asylsøkere har tilbud om midlertidig bosted i statlige asylmottak mens deres søknad om asyl er til behandling. Dette er kun et tilbud, og asylsøkere som klarer seg selv kan flytte hvor i landet de vil. Personer som har hatt kollektiv beskyttelse før de søker om asyl, har ofte blitt boende i en kommune mens de venter på svar på søknaden om asyl.
Asylsøkere som flytter ut av mottak og bosetter seg i kommuner, blir imidlertid ikke bosatt av staten. Staten kan i spesielle tilfeller bosette asylsøkere som ikke har fått svar på søknaden om asyl. Det gjelder i første rekke enslige mindreårige asylsøkere og personer som pga. alder eller sykdom ønsker å bo sammen med familie utenfor mottak.
Familien som er bakgrunnen for spørsmålet, hadde fått avslag på søknad om asyl av Utlendingsdirektoratet før familien flyttet til Tolga kommune i fjor. Årsaken til at familien ble bosatt i en kommune til tross for at familien ikke hadde oppholdstillatelse, var begrunnet i helsemessige og sosiale forhold. Familien ble dermed bosatt i en kommune, til tross for at endelig vedtak i asylsaken ikke forelå. Jeg kjenner imidlertid ikke til denne saken, vet derfor ikke hvorfor to brødre fikk bli, mens den tredje fikk avslag. Jeg vil understreke at vurderingen av om familien har et beskyttelsesbehov etter omleggingen av saksbehandlingen, er et ansvar for Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda.
Til slutt vil jeg understreke at ingen kommuner er pålagt å ta imot og bosette flyktninger. Staten ber imidlertid kommunene om å ta imot det antall flyktninger eller personer som får innvilget tillatelse til å bo i Norge, slik at de så raskt som mulig kan etablere seg og komme i arbeid eller utdanning.