Skriftlig spørsmål fra Marit Arnstad (Sp) til fiskeriministeren

Dokument nr. 15:220 (2002-2003)
Innlevert: 13.01.2003
Sendt: 14.01.2003
Besvart: 21.01.2003 av fiskeriminister Svein Ludvigsen

Marit Arnstad (Sp)

Spørsmål

Marit Arnstad (Sp): Norge innfører nå ensidige bestemmelser om fredningstid på breiflabb (gjelder garnfiske) sør for 62° N, og et minstemål på 75 cm. Mange fiskere i Sør-Norge fisker kun etter breiflabb, og mangler andre driftsalternativer. En fredningstid på 4 måneder vil fjerne driftsgrunnlaget for denne gruppen.
Hva er grunnen til at norske myndigheter ensidig innfører fredningstid når det er EU (Sverige og Danmark) som står for den største beskatningen av breiflabb i norsk sone i Nordsjøen og Skagerrak?

Svein Ludvigsen (H)

Svar

Svein Ludvigsen: I spørsmålet er det vist til at Norge har innført ensidige bestemmelser om fredningstid og minstemål i garnfisket etter breiflabb. Det vises videre til at mange fiskere i Sør-Norge kun fisker breiflabb, og mangler andre driftsalternativ, og at en fredningstid på 4 måneder således vil fjerne driftsgrunnlaget for denne gruppen. Avslutningsvis blir jeg bedt om å redegjøre for grunnen til at norske myndigheter ensidig innfører fredningstid når det er EU (Sverige og Danmark) som står for den største beskatningen av breiflabb i norsk sone i Nordsjøen og Skagerrak.

I 2001 ble det i Nordsjøen (inkl. norskekysten sør for Stad) og Kattegat fisket ca. 15 000 tonn breiflabb. Av dette fisket Storbritannia 11 000 tonn, Danmark 1 900 tonn, Norge 1 400 tonn og Sverige 90 tonn. Når det gjelder bestanden av breiflabb i Nordsjøen uttaler Det Internasjonale Havforskningsrådet (ICES) at bestanden blir høstet utenfor sikre biologiske grenser siden beskatningsgraden/fiskeinnsatsen er altfor høy. Landingene har avtatt selv om fiskeriet har ekspandert til dypere områder og vanskelig tilgjengelige fangstområder. I Nordsjøen blir breiflabb utsatt for en svært høy fiskedødelighet før den blir kjønnsmoden, og det fører til at gytebestanden raskt blir for lav. ICES anbefaler at innsatsen i fisket reduseres til 1/3 av nåværende nivå.

Både fra norsk fiskerinæring og forskerhold har det kommet ønske om at breiflabbressursen langs norskekysten må bli bedre forvaltet og dermed bedre vernet. Det finnes selvsagt andre vernetiltak enn fredningstid, minstemål, maskevidde og krav om røkting av garn. Adgangen til å drive fiske etter breiflabb kan begrenses, og det kan innføres kvotebegrensninger for det enkelte fartøy som kan delta i fiske. Jeg har imidlertid ikke ønsket å foreta slike tiltak i denne omgang.

Et av formålene med fredningstid er å verne breiflabben langs norskekysten i hovedgyteperioden som strekker seg fra april til juni. Til nå har det vært et relativt beskjedent fiske i denne perioden, så for å redusere beskatningsgraden nevneverdig, slik ICES anbefaler, må fredningsperioden også innbefatte en del av nåværende fiskeperiode.

Reguleringsrådet er et rådgivende organ for Fiskeridepartementet og fungerer som erstatning for en ordinær høring. I saksfremlegget til møtet i Reguleringsrådet 27.-28. november 2002 var det lagt opp til å innføre en fredningstid i fisket etter breiflabb med garn i perioden fra 20. desember til 30. juni.

Forslaget var for det første begrunnet med at tiltaket ville være et effektivt vern av gytemoden breiflabb. Videre viste fangststatistikken at perioden juli - oktober var den viktigste for breiflabbfisket. For det tredje ble det lagt vekt på hensynet til bifangst av kveite i fredningsperioden for fiske etter kveite. Etter noe diskusjon var det enighet i Reguleringsrådet om å tilrå at det innføres en fredningsperiode fra 20. desember til 31. mai langs hele kysten. Den fastsatte fredningstiden, 1. februar til 31. mai 2003, er således kortere enn anbefalingen fra et samlet Reguleringsråd.

Selv om Havforskningsinstituttet mangler god kjennskap til hvilken forbindelse som eksisterer mellom breiflabb i Nordsjøen og langs norskekysten, tyder flere og flere data og rapporter på at disse områdene henger sammen. Havforskningsinstituttet har heller ingen dokumentasjon på at breiflabb sør og nord for Stad skulle være forskjellig, så inntil slik dokumentasjon foreligger, blir breiflabben langs norskekysten behandlet som en bestand med tilknytning til breiflabb i Nordsjøen og vest av Shetland og Skottland.

Fastsettelsen av et minstemål på 75 cm er basert på kravet om at halvparten av hunnfisken skal bli kjønnsmoden, og at det skal samsvare med lovlig maskevidde (180 mm). Havforskningsinstituttet baserer sine beregninger på over 1 800 breiflabb fanget med 180 mm garn på Møre over flere år - der data fra andre redskaper viser at det også finnes breiflabb av mindre størrelser i samme område. Havforskningsinstituttet har lite data på dette fra andre områder enn Møre, men stiller seg noe spørrende til hvorfor et 180 mm garn skal fiske ulikt avhengig av område. Hvis så hevdes, også at breiflabben har ulik vekst og form sør for Stad, så må dette undersøkes nærmere. Det kan imidlertid ikke utelukkes at dersom minstemålet på 75 cm, med inntil 10 pst. (i antall) lovlig innblanding av breiflabb under minstemålet, føles for høyt, så kan det ha å gjøre med at fiskepresset over tid har vært såpass høyt at man ikke lenger klarer å opprettholde en økonomisk utnyttbar bestand over dette minstemålet.

Jeg kan ikke se at manglende tiltak fra EUs side for å trygge breiflabbestanden skal være et argument for at Norge ikke skal iverksette tiltak for å bedre vår forvaltning av bestanden. I (Innst. S. nr. 29 (2002-2003)) "Innstilling fra næringskomiteen om dei fiskeriavtalane Noreg har inngått med andre land for 2002 og fisket etter avtalane i 2000 og 2001" understreket komiteen betydningen av at Norge i ethvert fiskeripolitisk samarbeid om kvotefordeling og forvaltning av felles bestander lar hensynet til en bærekraftig forvaltning veie tyngst. Det er nettopp dette jeg har gjort i denne saken.