Skriftlig spørsmål fra Inger S. Enger (Sp) til landbruksministeren

Dokument nr. 15:313 (2002-2003)
Innlevert: 13.02.2003
Sendt: 14.02.2003
Besvart: 21.02.2003 av landbruksminister Lars Sponheim

Inger S. Enger (Sp)

Spørsmål

Inger S. Enger (Sp): Utvikling av bruksretter i statsallmenningene med "tida og tilhøva" er et sentralt prinsipp i fjelloven. Uten en slik utvikling vil bruksrettene etter hvert miste sin verdi og forsvinne når det skjer endringer i driftsformene.
Aksepterer landbruksministeren prinsippet om tilpasning av bruksretter til dagens driftsmåter uten betaling av avgift til staten?

Begrunnelse

Statsallmenningene i Sør- og Midt-Norge omfatter betydelige arealer, til sammen i underkant av 27 mill. dekar. I enkelte kommuner er mer enn 50 pst. av arealet statsallmenning. Bruksrettene i statsallmenningene har vært, og er, et viktig grunnlag for mange bygders eksistens. Tradisjonelle bruksformer som setring og beite, er mange steder fremdeles av stor betydning for produksjon av mat og miljø- og kulturverdier. Videreutvikling av de tradisjonelle bruksformene og nye måter å utnytte ressursene i statsallmenningene på, vil være avgjørende for å sikre levende bygder som produserer mat og livskvalitet i tiden fremover. En viktig forutsetning for en slik utvikling er at staten som grunneier og forvaltningsmyndighet aksepterer utvikling av bruksrettene.
Staten har nylig innkrevd avgift for anlegg som bruksrettshaverne i statsallmenninger oppfatter som utøvelse av bruksrett. Dette oppleves som brudd på viktige prinsipper i fjelloven.
Jeg viser til et eksempel fra Øyer der bruksberettigede har blitt avkrevd festeavgift for gjødselkummer som er plassert i tilknytning til dyrka jord i fjellet. Gjødselkummer gir klare driftsmessige og miljømessige fordeler. Med dagens driftsform og gjeldende miljøkrav kan det være helt nødvendig å ha en slik kum for å få spredd husdyrgjødsel på arealene.
Det er svært strenge bestemmelser for å få utvist tilleggsjord i statsallmenningene, og det blir heller ikke tilvist mye ny tilleggsjord. Men det er mye jord i drift som har blitt utvist tidligere, og som det er nødvendig å tilpasse drifta av etter "tida og tilhøva". Det er urimelig om de bruksberettigede skal måtte betale avgifter for tidsmessig tilpasning av drifta.
Videreutvikling av de tradisjonelle bruksformene og nye måter å utnytte ressursene på, betyr mye for å sikre levende bygder. En viktig forutsetning er at staten som grunneier aksepterer utvikling og tilpasning av bruksretten.

Lars Sponheim (V)

Svar

Lars Sponheim: Fjellovens bestemmelse om tilpasning av bruksrettene til "tida og tilhøva" følger av § 2 første ledd som lyder:

"Rett til allmenningsbruk ligg til bygd eller grend som frå gamal tid har hatt slik rett. Retten skal kunne nyttast på ein måte som til kvar tid er i samsvar med rasjonell bruk, og som er naturleg etter tida og tilhøva."

Bestemmelsen gir, som stortingsrepresentanten Enger fremholder, uttrykk for et sentralt prinsipp innenfor allmenningsretten og som lovens øvrige bestemmelser om bruksrettene må sees i sammenheng med. Staten som grunneier i statsallmenningene, representert ved Statskog SF, er da også innforstått med dette prinsippet, og det tas ikke avgift eller vederlag fra statens side for utøvelsen av lovfestede bruksretter. I visse sammenhenger er det imidlertid nødvendig å trekke en grense mellom bruksutøvelse som følger av allmenningsbruksretten, og bruksutøvelse som skjer på annet grunnlag. Det er selvfølgelig ikke alltid staten som grunneier og de bruksberettigede har samme oppfatning om denne grensedragningen.

Jeg vil understreke at dette skillet ikke nødvendigvis er avgjørende for om arealressursene i statsallmenningene kan tas i bruk av allmenningsbygdelaget eller ikke. Når det f.eks. gjelder utvisning av tilleggsjord for oppdyrking eller kulturbeite, har en fra statens side ment at dette ikke er en bruksrett, men fjelloven legger likevel til rette for at dette er noe det kan søkes om, jf. § 19. Saksbehandlingen er regulert i forskrifter til fjelloven. Det er bl.a. bestemt at søknader skal legges frem for kommunen, fjellstyret samt områdestyret for reindriften der dette er aktuelt. Hvorvidt tilleggsjord kan utvises vil derfor bli vurdert ut i fra en rekke hensyn av bl.a. jordbruksmessig og miljømessig karakter. De bruksberettigede avkreves ikke vederlag for slik utvisning, med mindre oppdyrkingen fører til tap av produktiv skog.

Den konkrete problemstillingen som tas opp av stortingsrepresentant Enger, gjelder oppføringen av gjødselkummer på tilleggsjordparseller. Statskog SF har nå laget et opplegg for saksbehandlingen av slike saker. Det er lagt opp til at fjellstyrene skal behandle søknader om etablering i tilknytning til bruksrettssetrene. Statskog skal behandle søknader som gjelder etablering på dyrkingsparseller eller andre steder i allmenningen. Det forutsettes at det opprettes en avtale med søkeren som bl.a. skal regulere ansvaret for eventuell skade på allmenningen eller på tredjemanns interesser, opprydding dersom anlegget går ut av bruk, og forbehold om godkjennelse fra andre myndigheter. For etablering av slike lagre på setrene skal det ikke tas avgift. For etablering andre steder har Statskog lagt opp til at det skal tas avgift, men at denne skal være symbolsk. Dette opplegget har først og fremst sin bakgrunn i at en fra Statskogs side ønsker ordnede forhold mht etablering, drift og eventuell senere avvikling av slike anlegg.

Som en oppsummering vil jeg fremholde at det framover bør legges opp til en forvaltning som bidrar til utvikling i statsallmenningene og i allmenningsbygdelagene. Bruksrett i allmenning har historisk sett hatt stor betydning for de bygdelag som har rettigheter, og vil også ha betydning i fremtiden. Det vil imidlertid alltid være en diskusjon om hvor langt rettighetene strekker seg. Her setter loven rammer. Hvorvidt en aktuell bruksform formelt sett er en bruksrett eller ikke, har ikke avgjørende betydning for om denne tillates eller ikke, men det kan ha noe å si for hvilket organ som tar avgjørelsene, og om det eventuelt skal kunne kreves vederlag for bruken. I de tilfellene der det kreves vederlag bør dette normalt være så vidt beskjedent at det i seg selv ikke skulle være avgjørende for om et tiltak lar seg gjennomføre eller ikke.