Begrunnelse

I medhold av jordskifteloven blir det behandlet saker om én eller flere bønder har beiterett i utmark tilhørende andre bruk i samme bygd. Jeg er blitt kjent med saker som er svært langvarige, de går gjerne over flere år. Som eksempel kan jeg nevne en sak på Ringerike (sak: 31/1999-6.00), ført for Nedre Buskerud jordskifterett, der den aktuelle husdyrbonden tapte der han hevdet slik beiterett, og som en følge av dette måtte betale saksomkostninger på over 100 000 kr.
I et tilfelle på Sunnmøre førte hanndyrloven til at ny type beitebruk med en hel flokk, inkludert okse, ikke var mulig å drive fordi det kom i konflikt med andre bønder.
Slike saker reiser etter min mening en rekke prinsipielle spørsmål. Det helt grunnleggende er etter min mening om det er fornuftig nasjonal politikk at slike spørsmål skal bli behandlet som kostbare enkeltsaker, der både de involverte og samfunnet bruker store økonomiske ressurser på å avklare forhold som på mange måter er av mer nasjonal og prinsipiell politisk art.
Etter min mening er det mange grunner for å hevde at det burde gjelde en allmenn beiterett for husdyr i Norges utmark. Slik ville vi kunne bidra til at beiteressursene i utmarka ble utnyttet til matproduksjon og samtidig støtte aktivitet som kan bidra til at kulturlandskapet i utmarka ikke gror igjen. Slik situasjonen er i dag, vil mange husdyrbønder bli tvunget til å gi opp utmarksbeite når en risikerer langvarige og kostbare rettssaker for å avklare beitespørsmål.
Saken handler med andre ord om og hvordan vi ønsker å forvalte beiteressursene i utmarka som en felles nasjonal naturressurs.
Jeg har for øvrig inntrykk av at det særlig er på Østlandet det nå blir ført slike saker. Som en følge av kanaliseringspolitikken i landbruket, er det nå få husdyrbruk igjen her, og desto viktigere er det at de som er igjen ikke blir hindret av kostbare og opprivende rettssaker mot andre bønder i samme bygd.