Skriftlig spørsmål fra Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) til sosialministeren

Dokument nr. 15:489 (2002-2003)
Innlevert: 11.04.2003
Sendt: 11.04.2003
Besvart: 29.04.2003 av sosialminister Ingjerd Schie Schou

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF)

Spørsmål

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): En effektiv og reell kontroll med alkoholomsetningen er nødvendig. Sosial- og helsedirektoratet uttalte i mars d.å. at skjenkekontrollører skal overvåke at alkohol omsettes lovlig, men "ikke aktivt provosere frem lovbrudd". Ut fra dette vil kontroll bli vanskelig å utføre.
Vil sosialministeren bidra til at direktoratets uttalelse blir vurdert på ny slik at lovgivers intensjon med alkohollovens omsetningsregler får et reelt innhold?

Begrunnelse

Fylkesmannen i Vest-Agder har i vedtak datert 17. mars d.å. definert en skjenkekontrollørs forsøk på kjøp av øl etter tillatt salgstid, som provokasjon. Konklusjonen er trukket på bakgrunn av en generell anbefaling fra Sosial- og helsedirektoratet av 10. mars d.å.
Direktoratet uttaler: "Når det gjelder fremprovosering av brudd på alkoholloven, er direktoratet av den oppfatning at fremprovosering av lovbrudd ligger utenfor lovgivers intensjon om forsvarlig kontroll. Kontrollørenes oppgave er å kontrollere at utøvelse av salgs- og skjenkebevillinger skjer i samsvar med alkoholloven. Kontrolløren skal overvåke at salg eller skjenking på vedkommende sted foregår lovlig, og ikke aktivt provosere frem lovbrudd."
Dersom en kontrollør oppholder seg over tid på et salgssted for å iaktta andre kunder, vil betjeningen trolig etter kort tid avsløre vedkommende som kontrollør.
En reell kontroll med alkoholomsetningen vil dermed neppe være mulig. Likefullt må kommunene kunne vektlegge bevis innhentet på tilsvarende måte fra andre enn skjenkekontrollører, f.eks. fra organisasjonen Juvente, når man skal vurdere inndragning av salgs- eller skjenkebevilling.

Ingjerd Schie Schou (H)

Svar

Ingjerd Schie Schou: Jeg ber om forståelse for at jeg vanskelig kan uttale meg om det konkrete vedtaket fra fylkesmannen i Vest-Agder som ligger til grunn for spørsmålet, men jeg forstår samtidig representanten Duesunds reaksjon på at en skjenkekontrollørs forsøk på kjøp av øl etter tillatt salgstid ble definert som en provokasjon. Det er åpenbart at kommunens kontroll med om bevillingshaverne overholder salgstider og aldersgrenser ved salg av alkohol kunne blitt vesentlig mer effektiv med bruk av provokasjonsmetoder. Jeg vil imidlertid generelt gjøre oppmerksom på at Sosial- og helsedirektoratets uttalelse om fremprovosering av brudd på alkoholloven har sin bakgrunn i at bruk av provokasjoner i kommunens kontroll med alkoholomsetningen reiser vanskelige og svært kontroversielle spørsmål.
Selv om den typen provokasjon det her er snakk om innebærer at det bare er bevillingshaver, og ikke provokatøren, som gjør seg skyldig i lovbrudd, bør det ikke være en oppgave for det offentlige å bidra til å forlede noen til å overtre alkoholloven. Bruk av provokasjoner skaper også grobunn for konflikter om bevisverdien av overtredelsen. Det vil bl.a. kunne hevdes at provokasjoner ikke beviser mer enn at det var mulig å fremprovosere et lovbrudd, og ikke at overtredelser ville ha skjedd i en normalsituasjon. Dette kan gjøre det vanskelig for kommunen å basere et inndragningsvedtak på et fremprovosert lovbrudd. Bevillingsmyndigheten vil likevel kunne vektlegge vitneutsagn om overtredelser, f.eks. fra organisasjonen Juvente, når man skal vurdere om det er grunnlag for å reagere overfor bevillingshavere. Jeg ser det som positivt at kommunene innhenter og benytter informasjon fra organisasjoner som Juvente og andre for på denne måten å få kunnskap som gjør det mulig å målrette kontrollarbeidet bedre. Dette er imidlertid noe annet enn at det offentlige selv aktivt medvirker eller oppfordrer til å fremprovosere lovbrudd. Jeg deler Sosial- og helsedirektoratets vurdering av at fremprovosering av lovbrudd ligger utenfor lovgivers intensjon om forsvarlig kontroll.
Når kommunene vurderer hvordan kontrollen skal gjennomføres, bør det tas hensyn til at den valgte kontrollordningen ikke svekker kommunens autoritet som kontrollorgan, eller tiltroen til at kontrollene er objektive. Et godt tillitsforhold mellom bevillingsmyndigheter og bevillingshavere er en viktig forutsetning for håndtering av alkoholpolitiske utfordringer i kommunen, fordi det gir muligheter for konstruktiv dialog med salgs- og skjenkestedene om hvordan kontrollrutinene kan skjerpes. Jeg ønsker at det skal reageres strengt overfor bevillingshavere som ikke tar sitt ansvar alvorlig, og med inndragning om nødvendig, men flest mulig inndragningsvedtak er i seg selv ikke målet.