Svar
Erna Solberg: Kommunal- og regionaldepartementet har delegert ansvaret for opprettelse og drift av statlige mottak til Utlendingsdirektoratet med en egen forhandlingsfullmakt som angir rammene direktoratet kan operere innenfor. Det overordnede ansvaret ligger selvfølgelig hos meg. Det er Utlendingsdirektoratet som har detaljkunnskapen om alle forhold som vedrører mottakene. Som eventuelt supplement til svaret her, kan representanten finne informasjon om mottakene på Utlendingsdirektoratets hjemmesider: www.udi.no
Utlendingsdirektoratet har det siste året arbeidet aktivt med å få et robust transittsystem. Som et ledd i dette er mottak som Lierskogen gjort om for også å fungere for personer som venter på uttransportering. Utlendingsdirektoratet har arbeidet for å få til et større uttransporteringsmottak i Evje kommune. Prosjektet lot seg ikke gjennomføre, da kommunen ikke ønsket denne type mottak. Arbeidet med å opprette denne type mottak ser ut til å møte motstand også i andre kommuner.
Organisering
Grovt sett kan mottakene i dag deles i tre kategorier; transittmottak, ordinære mottak og mottak/avdelinger for enslige mindreårige. Med ett unntak, kan vi også si at beboerne oppholder seg i transitt fram til asylintervjuet er ferdig, og at de så flyttes til ordinære mottak/avdelinger for enslige mens de avventer utfallet av søknaden.
Per i dag er det åtte transittmottak med om lag 2 300 plasser, som alle er drevet av private firmaer eller frivillige organisasjoner i østlandsområdet. Alle nye beboere er innom Tanum transittmottak for førstegangs helseundersøkelse. Når helseundersøkelsen er gjennomført, flytter beboerne videre til et av de andre transittmottakene, hvor de skal oppholde seg til asylintervjuet er foretatt, normalt i løpet av fire til seks uker. Her foregår det imidlertid en differensiering av søkerne.
Som ledd i å effektivisere asylsaksbehandlingen, deles asylsøkerne inn i tre kategorier, avhenging om de antas å ha grunnløse søknader (gruppe 1), godt begrunnede søknader (gruppe 2) eller søknader som trenger grundigere avklaring (gruppe 3). Det er særlig antallet asylsøkere fra gruppe 1 jeg har ønsket å få redusert, fordi disse kommer fra land, gjerne europeiske, hvor menneskerettighetssituasjonen anses å være god, og det er åpenbart at søkerne ikke har noe beskyttelsesbehov. Jeg har instruert Utlendingsdirektoratet om kort saksbehandlingstid for denne gruppen. Personer fra Polen, Tsjekkia, Slovakia, Romania, Bulgaria og Kroatia kan reise visumfritt til Norge, og det er relativt ukomplisert å returnere disse til hjemlandene. Asylsøkere fra disse landene plasseres på et eget transittmottak, Lierskogen, og skal oppholde seg der til søknaden er avgjort og de mest sannsynlig skal forlate landet.
Siden Norge i 2002 innledet samarbeid med International Organization for Migration (IOM) om akseptert retur av personer med avslag på asylsøknaden, har Utlendingsdirektoratet benyttet et av transittmottakene til innlosjering av personer som skal reise med IOM. Dette letter returarbeidet ved at avreise kan samordnes, det kan avholdes felles informasjonsmøter og lignende. Transittmottaket benyttes også i noen grad til innlosjering av personer som skal uttransporteres med politiekskorte.
Det ble i 2002 opprettet et eget transittmottak for enslige mindreårige asylsøkere. På grunn av stor tilstrømming av enslige mindreårige, og problemer med å skaffe nok hjelpeverger, fikk vi i første halvdel av 2002 en opphopning av enslige mindreårige asylsøkere i de ordinære transittmottakene. Disse var ikke egnet for å håndtere de enslige mindreårige søkerne. Jeg så det som ønskelig å få skjermet de enslige mindreårige fra ankomst, og derigjennom få et mer helhetlig tilbud fra starten av. Transittmottaket er for aldersgruppen 15-18 år, mens enslige mindreårige søkere under 15 år plasseres på en av de to avdelingene for denne aldersgruppen når førstegangs helseundersøkelse er gjennomført.
Mottakssystemet er altså organisert slik at det er en arbeidsdeling mellom transittmottakene og de ordinære mottakene. I tillegg er det en viss arbeidsdeling transittmottakene imellom.
Organiseringen internt på transittmottakene har både fellestrekk og særegenheter sammenlignet med ordinære mottak. Felles er at begge typer er organisert med leder og en stab som skal ivareta ulike oppgaver. I og med at de mottakstypene har ulike funksjoner, vil personalgruppenes arbeidsoppgaver og -tid også variere. Begge typene har til felles at de skal gi innkvartering, informasjon, tilrettelegge for aktiviteter, ha barnebase og løse administrative og økonomiske oppgaver. Det særskilte for transittmottakene er at svært mye av arbeidet er knyttet til logistikkoppgaver. Gjennomstrømmingen av beboere er svært høy. Disse skal registreres inn og ut, rom og nøkler fordeles, basisbeløp utbetales, og beboere som har behov for det skal få utdelt kles- og/eller utstyrspakker. Det skal koordineres transport til og fra asylintervju, og foretas billettbestillinger og/eller organisering av transport for personer som skal flyttes fra transittmottakene. Skal personene flyttes til mottak med selvhushold, dvs. at de lager maten selv, skal de også ha utdelt kjøkkenpakker. Alle ytelser skal registreres skriftlig på skjema som følger beboeren til neste mottak. Ankomst og avreise til transittmottakene skjer både i og utenfor normal arbeidstid, og alle transittmottak har døgnbemanning. Dette innebærer at en stor del av personalet går i turnus.
Statlig og kommunalt ansvar
Som nevnt innledningsvis, er det staten som har ansvaret for asylmottakene i Norge. Kommunene er forpliktet til å yte kommunale tjenester til beboere i alle typer statlige mottak, og i utgangspunktet skal utgiftene på de ulike fagsektorene dekkes av vedkommende fagmyndighet. Staten dekker likevel vertskommunens gjennomsnittlige utgifter forbundet med helse, administrasjon, barnevern og tolk i forbindelse med disse tjenestene. Vertskommunekompensasjon utgjør på årsbasis 175 000 kr pr. kommune (uavhengig av antall plasser) og 1 900 kr pr. mottaksplass.
I praksis blir en kommunes tjenesteyting overfor beboere i transitt mindre enn tilfelle er for ordinære mottak. Barn i transitt får ikke tilbud om ordinær undervisning knyttet til grunnskolen, og den korte oppholdstiden fører til at det svært sjelden er aktuelt at andre deler av kommunens tjenesteapparat enn helsevesenet blir trukket inn. Bærum kommune, som gir nødvendig helsehjelp til asylsøkerne på Tanum, har en egen avtale om kompensasjon med Utlendingsdirektoratet. Ellers finnes det ulike varianter for hvordan kommunene og driftsoperatørene har valgt å organisere helsearbeidet knyttet til mottakene. Driftsoperatør kan ha ansatt eget helsepersonell i en stillingsbrøk, kommunen kan avsette en stillingsbrøk til mottaket, kommune og driftsoperatør kan dele utgiftene for helsepersonell i mottaket osv.
Rutiner
Beboerne plikter generelt å følge de rutiner som gjelder på mottakene i forhold til røyking, renhold, bruk av kjøkken, dugnader og andre relevante forhold som er nedfelt i Utlendingsdirektoratets rutinebeskrivelse for statlige mottak. Beboerne har plikt til å delta i informasjonsprogram på mottaket. I transitt vil dette være basisinformasjon om rettigheter, plikter, asylsaksgang mottak og nærmiljøet. Asylsøkere har plikt til å gjennomgå førstegangs helseundersøkelse innen 14 dager etter ankomst til Norge.
Det er frivillig om en person ønsker å benytte seg av statens tilbud om mottaksplass, men for å få økonomiske ytelser er vedkommende forpliktet til å bo på mottak, inkludert transittmottak. En annen forutsetning for å motta økonomiske ytelsene er å signere egenerklæring om at man ikke har annen inntekt, samt å forplikte seg til å melde fra dersom man får inntekt, da ytelsene er subsidiære. Personer som har fått avslag på asylsøknaden får reduserte økonomiske ytelser dersom vedkommende bor i mottak med selvhushold, og mister ytelsene dersom vedkommende bor i mottak med kantine. Dette gjelder enten de bor i ordinært mottak eller i transittmottak. Transittmottakene er ikke lukkede institusjoner, og beboerne er frie til å gå ut og inn av mottaket.
Tilbud
Tilbudet beboerne får i transittmottakene varierer noe i forhold til hvor i asylprosessen de befinner seg i, og hvilken gruppe de tilhører. Alle transittene har en egen barnebase med tilbud for barn, og det tilbys aktiviteter tilpasset ulike grupper, f.eks. barn og kvinner. Generelt er tilbudet i transittmottakene begrenset, fordi oppholdet i transitt skal være relativt kort. Den tidligere nevnte gruppen av søkere fra visumfrie land gis et forenklet tilbud, dvs. at voksne ikke gis tilbud om aktiviteter. Barna skal likevel ha muligheter for lek og aktiviteter. Informasjonen skal i hovedsak fokusere på muligheter for retur. Det samme gjelder i mottaket som har særskilte oppgaver knyttet til retur.
Beslutningsprosesser ved mottaksetablering
Beslutningsprosessen som følges ved opprettelse av slike mottak er nedfelt i lov og forskrift om offentlige anskaffelser. I henhold til endring av forskriften som trådte i kraft 1. juli 2001 skjer anskaffelser av mottaksplasser etter konkurranseutsetting. Når det gjelder ordinære mottak, er Utlendingsdirektoratet til enhver tid pålagt å ha 90 pst. kapasitetsutnyttelse av mottaksplassene, med mindre det inngås særskilte avtaler i perioder med stor opp- eller nedbygging av mottak. Selv om det samme ikke gjelder for transittmottak, vil nye opprettelser være basert på Utlendingsdirektoratets vurdering om økt behov for denne typen plasser. Utlendingsdirektoratet kunngjør utlysningene i Norsk lysingsblad og eventuelt i lokal/nasjonal presse, utarbeider konkurransegrunnlag som sendes interessenter, fører forhandlinger og velger hvem som skal drive mottaket/mottakene ut fra en helhetlig vurdering av pris og innhold. Når det gjelder transittmottak, har Utlendingsdirektoratet innledet et nært samarbeid med Sivilforsvaret om bruk av sivilforsvarsleire. Dette innebærer at Utlendingsdirektoratet inngår leieavtalen, men konkurranseutsetter driften.
Andre forhold av betydning
Av andre forhold som er av betydning vil jeg trekke frem at det nå er meget vanskelig å få etablert nye mottak generelt og transittmottak spesielt. Utlendingsdirektoratet opplever større motstand i kommunene mot etableringer, og at det ser ut til å være liten forståelse for den offentlige og nasjonale oppgaven det er å ha tilstrekkelig antall mottaksplasser, samt å ha et mottaksapparat som kan bidra til effektivisering av hele asylprosessen.