Skriftlig spørsmål fra Per Sandberg (FrP) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:687 (2002-2003)
Innlevert: 18.06.2003
Sendt: 19.06.2003
Besvart: 30.06.2003 av kommunal- og regionalminister Erna Solberg

Per Sandberg (FrP)

Spørsmål

Per Sandberg (FrP): I dag lever fortsatt 2 000 vietnamesiske flyktninger som statsløse i Filippinene. 29 familier har nær familie i Norge. Statsråden er kjent med at det jobbes for at disse menneskene skal få opphold på humanitært grunnlag. I den forbindelse er det foregått en del brevveksling som gir motstridende konklusjoner.
Kan Kommunal- og regionaldepartementet eller UDI vise til korrespondanse med UNHCR som bekrefter at UNHCR mener det ville være i strid med retningslinjer og politikk å gi gjenforening for disse flyktningene?

Begrunnelse

I brev av 27. mai fra UDI til stortingsrepresentant Heikki Holmås, og i brev av 10. juni 2003 fra Kommunal- og regionaldepartementet til Kieu Tran, skriver Kommunal- og regionaldepartementet og UDI at det ikke ville være i tråd med UNHCRs retningslinjer og politikk å innvilge oppholdstillatelse i Norge for personer fra denne gruppen, med familietilknytning her i landet.
Slik jeg forstår Kommunal- og regionaldepartementet, er dette bakgrunnen for at man avviser opphold på humanitært grunnlag.
I brev av 21. august 2001, undertegnet av Jean-Marie Fakhouri, direktør for UNHCRs bureau for Asia og pacific, støtter imidlertid UNHCR arbeidet med å gjenbosette vietnamesiske flyktninger i Norge. I sterk kontrast til brevene fra Kommunal- og regionaldepartementet og UDI sier faktisk UNHCR at det ville være en sterk humanitær gest og prisverdig handling at disse flyktningene fikk gjenbosetning i land der de har familietilknytning. Dette bekreftes også i telefonsamtaler med Jean-Marie Fakhouri. Undertegnede mener det ligger motstridende signaler fra Kommunal- og regionaldepartementet, UDI og UNHCR her og ønsker avklaringer fra Kommunal- og regionaldepartementet om hva som måtte være riktig.

Erna Solberg (H)

Svar

Erna Solberg: For å svare på representanten Sandbergs spørsmål er det nødvendig å se på bakgrunnen for den situasjonen som har oppstått. På 1970- og 1980-tallet forlot mange vietnamesere hjemlandet. Noen hadde blitt forfulgt på grunn av sin tilknytning til regimet i Sør-Vietnam, mens andre reiste på grunn av fattigdom og nød. Etter hvert oppholdt mange hundretusen mennesker seg i leire i flere land i Sørøst Asia, en situasjon som var vanskelig både for de som bodde i leirene og for landene de var i. For å løse denne situasjonen, ble det gjort en avtale mellom FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR), Vietnam og de store mottakerlandene av flyktninger. Denne planen ble kalt Comprehensive Plan of Action (CPA). I avtalen ble det slått fast at det skulle være UNHCR som gjorde vurderingen av om den enkelte hadde behov for beskyttelse eller ikke. De som ble vurdert til å være omfattet av UNHCRs mandat, ble etter en kvotenøkkel gjenbosatt i en rekke land, mens de som ble vurdert til ikke å være omfattet av mandatet, skulle tilbakeføres til Vietnam under kontroll av UNHCR og internasjonale frivillige organisasjoner. Leirene ble i all hovedsak tømt. Mange ble gjenbosatt, blant annet i Norge, men mange ble også returnert til Vietnam, noen også med tvang.

I utgangspunktet er det tre mulige løsninger på en flyktningsituasjon. Tilbakevending (repatriering) er ansett som den beste løsningen hvis det kan skje i trygghet. Integrering i regionen er ansett som den nest beste løsningen, mens gjenbosetting i et tredjeland bare bør være aktuelt hvis de to første alternativene ikke er mulig. Vi har så langt vurdert det slik at det i dette tilfellet enten bør satses på tilbakevending til Vietnam eller lokal integrering.

Likebehandling er, og må være et sentralt element i vår utlendingspolitikk. De siste 20 årene har i underkant av 100 000 personer fått opphold i Norge, enten som kvoteflyktninger eller etter at de har søkt asyl her i landet. Mange av disse har familie i hjemlandet eller i flyktningleirer i regionen. Ektefelle og barn under 18 år, og i enkelte tilfelle eldre enslige foreldre uten omsorgspersoner i hjemlandet, får familiegjenforening i Norge. Men mange har også familie som ikke omfattes av familiegjenforeningsreglene, som for eksempel søsken, tanter, onkler, fettere og kusiner. Jeg har forståelse for at mange av dem som har fått opphold i Norge ønsker å hjelpe familiemedlemmer til et bedre liv i Norge, og mange henvender seg til departementet for å få hjelp til å få familien hit. Som eksempel kan nevnes at mange av kvoteflytningene som har blitt tatt ut fra Rafaah leiren i Saudi-Arabia og Al Tash leiren i Irak, har familiemedlemmer igjen i de samme leirene som de har ønsket at skal få komme til Norge. Svaret de har fått, er at hvis deres familiemedlemmer faller innenfor de kategoriene UNHCR vil prioritere for gjenbosetting, vil personer med familie i Norge kunne bli prioritert innenfor den årlige kvoten.

Den foreløpige vurderingen har på bakgrunn av ovenstående vært at dersom Norge skal gi familiegjenforening til personer i gruppen på Filippinene, vil dette innebære en helt ny praksis, som også vil måtte gjelde for andre som har gjenværende familie i hjemlandet eller i leire i nabolandene. Dette ville kunne få meget store konsekvenser, gitt det store antallet som har familie i utlandet.

Departementet vil imidlertid henvende seg til den norske ambassaden i Manila for å avklare hvordan situasjonen er for de om lag 2 000 vietnameserne som fortsatt oppholder seg i Filippinene og hva som gjøres for å sikre deres rettigheter og status. Det vil også bli sendt en ny forespørsel til UNHCRs hovedkontor i Genève med spørsmål om hvorvidt en vurdering av disse personene faller inn under UNHCRs mandat, og om UNHCR finner grunn til å endre prioriteringene innenfor den norske kvoten slik at personer i gruppen på Filippinene kan prioriteres innenfor den årlige norske kvoten. Jeg vil komme med et endelig svar i saken når vi har fått svar på disse henvendelsene.

Tilleggssvar 30. september 2003 av kommunal- og regionalminister Erna Solberg:

Jeg viser til mitt foreløpige svar av 30. juni 2003. I svaret meldte jeg om at departementet ville henvende seg til den norske ambassaden i Manila for å avklare hvordan situasjonen er for de om lag 2000 vietnameserne som fortsatt oppholder seg på Filippinene og hva som gjøres for å sikre deres rettigheter og status. Jeg meldte også om at det ville bli sendt en ny forespørsel til UNHCRs hovedkontor i Genève hvor jeg ville be om en vurdering av om disse personene faller inn under UNHCRs mandat, og om UNHCR finner grunn til å endre prioriteringene innenfor den norske kvoten slik at personer i gruppen på Filippinene kan prioriteres innenfor den årlige norske kvoten.

Jeg har nå mottatt svar fra både den norske ambassaden i Manila og UNHCRs hovedkontor i Genève.

Ambassaden melder at de har vært i kontakt med det filippinske Justisdepartementet og med UNHCRs representant i Manila og fått følgende opplysninger:

Vietnameserne i denne gruppen har ikke status som flyktninger i henhold til filippinsk lov. Imidlertid har vietnamesere i denne gruppen, såkalte "Remaining Vietnamese Nationals" (RVNs), i dag en bekreftelse på at de er registrerte i landet som RVNs. Dette er et dokument som er utarbeidet i samarbeid med det filippinske Justisdepartementet og som gir gruppens medlemmer rett til opphold, utdanning, arbeid, næringsrettet virksomhet o.l.

Gruppen har i dag tilgang til de samme offentlige tjenester som filippinere, og ifølge UNHCRs representant i Manila, er det ingen som diskrimineres på bakgrunn av at de tilhører RVNs. Mange steder er de godt integrert i det filippinske samfunn, og mange er svært dyktige forretningsfolk. Det er opprettet et økonomisk fond av andre vietnamesiske borgere i landet som mange RVNs i dag nyter godt av, i forbindelse med f.eks. næringslivsetableringer. Det ble også pekt på at på øya Palawan, der det bor om lag 200 personer i denne gruppen, har den katolske kirken gitt RVNs tilgang på land, og det er bygget en egen "Vietville" hvor boforhold og levestandard betegnes som bra. Det foreligger i dag heller ingen trusler fra filippinske myndigheter om deportasjon grunnet manglende oppholdstillatelse, slik det har blitt hevdet fra ulike hold.

Filippinske myndigheter er opptatt av at gruppens status legaliseres. En dialoggruppe bestående av representanter for filippinske myndigheter, den katolske kirke og enkeltpersoner fra gruppen av RVNs har deltatt i utarbeidelsen av et eget lovforslag som vil gi RVNs mulighet til varig opphold på Filippinene. Lovforslaget ble godkjent av Kongressen i juni d.å., og det er nå oversendt Senatet. Dersom den blir ratifisert i Senatet, vil loven gi gruppen av vietnamesere anledning til å søke om permanent oppholdstillatelse i landet. Etter 5 år vil de kunne søke om filippinsk statsborgerskap på lik linje med andre innvandrere til landet.

I forhold til spørsmålet om disse personene faller inn under UNHCRs mandat, så opprettholder UNHCRs hovedkontor i Genève sitt svar om at disse personene ikke er flyktninger og at de ikke omfattes av deres mandat. Praksis er at Norge forholder seg til UNHCRs prioriteringer ved overføring av flyktninger til Norge. Jeg kan ikke se at situasjonen for denne gruppen er slik at det bør gjøres et unntak fra praksis.

Som jeg også nevnte i svaret av 30. juni 2003, er og må likebehandling være et sentralt element i vår utlendingspolitikk. Andre med oppholdstillatelse i Norge som har ønsket familiemedlemmer hit til landet gjennom UNHCRs program for gjenbosetting, har fått til svar at familiemedlemmer som faller innenfor de kategorier UNHCR vil prioritere for gjenbosetting, kan bli prioritert innenfor den årlige norske kvoten. Videre har de også fått til svar at dersom familiemedlemmene ikke faller inn under UNHCRs mandat, vil de ikke kunne gjenbosettes i Norge.