Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.
Dokument nr. 15:717 (2002-2003) Innlevert: 20.06.2003 Sendt: 23.06.2003 Besvart: 27.06.2003 av helseminister Dagfinn Høybråten
Karita Bekkemellem (A): Mener helseministeren det er akseptabelt at utenlandsprosjekt til pasienter med spiseforstyrrelser reduseres eller legges ned for en gruppe som i dag ikke får tilstrekkelig hjelp og behandling av helsevesenet i Norge?
Dagfinn Høybråten: Som helseminister er det mitt ansvar å gjøre det som står i min makt for å hjelpe pasienter med spiseforstyrrelser. Selv om det finnes både mye god kompetanse og behandling i Norge i dag, er det totale behandlingstilbudet ikke godt nok, særlig for de som er alvorligst rammet av sykdommen. Erfaring viser at dette er mer et organisasjonsproblem enn et ressursproblem. I påvente av at innenlands kompetanse og kapasitet bygges opp, har pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser vært en prioritert gruppe når det gjelder behandling gjennom Prosjekt - kjøp av helsetjenester i utlandet. Prosjektet ble etablert som følge av en stortingsbevilgning høsten 2000, jf. Innst. S. nr. 24 (2000-2001), og administreres av Rikstrygdeverket. I 2003 er prosjektet avgrenset til videreføring av igangsatte kompetanseprosjekter, herunder for alvorlige spiseforstyrrelser (BUAS-prosjektet). Behandlingen vil fra nå av og ut året konsentreres om de 135 som allerede er en del av prosjektet, jf. St.prp. nr. 74 (2002-2003). Selv om pasientene får utredning og/eller (delvis) behandling i utlandet, skal alle behandlingstiltak være forankret i det norske behandlingssystemet, noe som skal sikre oppfølging ved tilbakeføring. Jeg har fått mange tilbakemeldinger om at BUAS-prosjektet har gitt mange alvorlig syke pasienter livsviktig hjelp, og at det har bidratt til nyttig kompetanseoverføring til norsk behandlingspersonell. Utenlandsbehandlingen var imidlertid hele tiden ment som et midlertidig supplement, og ikke en erstatning for oppbygging av behandlingstilbudet i Norge. Det kan likevel synes som om den har blitt en hvilepute for behandlingsapparatet her hjemme. Slik skal det selvsagt ikke være, og jeg vil derfor gjøre mitt for å bedre denne situasjonen. Følgende arbeid er i gang:De regionale helseforetakene er bedt om å etablere regionale spesialenheter som kan tilby behandling til de alvorligst syke. Foreløpig er det etablert en spesialavdeling ved Haukeland universitetssykehus i Helse Vest RHF i 2002. I Helse Midt Norge RHF og i Helse Nord RHF vil det bli etablert spesialiserte behandlingstilbud til de alvorligst syke i 2003. Helse Øst har vedtatt at det fra og med 1. januar 2004 skal etableres et slikt tilbud med tilhørende kompetansesenter ved Ullevål HF. Også i de andre regionale foretakene foreligger lignende vedtak.Sosial- og helsedirektoratet har i år etablert et eget faglig nettverk finansiert over Helsedepartementets budsjett. Den første oppgaven for dette nettverket er å bygge opp under foretakenes ansvar for å etablere stabile fagmiljøer, og være drivkraft for etablering av spesialisert behandlingstilbud til de alvorlig syke. Programmet "Kropp og selvfølelse", som har gitt personell både i primær- og spesialisthelsetjenesten øket kompetanse til behandling av spiseforstyrrelser, vil bli videreført. Departementet vil også revidere Strategiplan mot spiseforstyrrelser, for å sikre at den ivaretar de nødvendige utfordringene knyttet til spiseforstyrrelser i de nærmeste årene. Jeg har også fremmet et lovforslag for Odelstinget om en ny ordning for utvidede pasientrettigheter, jf. Ot.prp. nr. 63 (2002-2003) Om endringer i loven om pasientrettigheter. Forslaget går i hovedtrekk ut på at det innføres en ny rett til individuell behandlingsfrist for pasienter som er vurdert å ha rett til behandling. Dersom pasienten ikke får helsehjelp fra den offentlige spesialisthelsetjenesten innen den fastsatte fristen, vil det regionale helseforetaket være pliktig til å finansiere helsehjelp privat eller i utlandet. Dette vil bidra til at mennesker med spiseforstyrrelser får hjelp i tide, slik at man unngår en alvorlig utvikling av sykdommen.