Skriftlig spørsmål fra Synnøve Konglevoll (A) til miljøvernministeren

Dokument nr. 15:59 (2003-2004)
Innlevert: 17.10.2003
Sendt: 20.10.2003
Besvart: 28.10.2003 av miljøvernminister Børge Brende

Synnøve Konglevoll (A)

Spørsmål

Synnøve Konglevoll (A): Miljøvernministeren sa i spontanspørretimen at han har bedt SFT ta kontakt med de riktige helsemyndighetene for å gå gjennom opplysningene som Grønn Hverdag har kommet med, og at han vil gjennomgå saken sammen med helseministeren.
Hva er årsaken til at det ikke er forbud mot stoffer som har dokumentert hormonforstyrrende effekt og miljøskadelige stoffer i produkter beregnet på barn, og hva er ev. argumentene mot et slikt forbud?

Begrunnelse

Jeg har i spørsmålet brukt betegnelsen miljøskadelige stoffer. For å unngå misforståelser vil jeg understreke at jeg med det mener stoffer som er giftige, kombinert med at de er tungt nedbrytbare eller har evnen til å hope seg opp i kroppen hos mennesker og dyr.

Børge Brende (H)

Svar

Børge Brende: Regjeringen har høy prioritet på arbeidet med helse- og miljøfarlige kjemikalier, både miljøgifter og hormonforstyrrende stoffer, herunder utslipp fra bruk av ulike produkter.

Både Norge og EU har en aktiv politikk for å redusere risiko fra miljøskadelige og hormonforstyrrende stoffer. Regelverket for kjemikalier i Norge er i all hovedsak felles med EU gjennom EØS-avtalen, og vi samarbeider nært med EU om den ytterligere utviklingen av regelverk.

Det finnes stoffer som er dokumentert å ha hormonforstyrrende effekter. Dette gjelder for eksempel nonylfenol og tributyltinn (TBT). Også den mer kjente miljøgiften PCB har godt dokumenterte hormonforstyrrende effekter. Disse stoffene er forbudt i Norge. Vi har også en forskrift om forbud mot ftalater i leketøy og en del sped- og småbarnsprodukter til barn under 36 måneder som setter forbud mot bruk av hormonforstyrrende ftalater i småbarnsprodukter.

Det er mange kjemiske stoffer som er i søkelyset fordi de er mistenkt for å ha hormonforstyrrende effekter. Det har likevel vært vanskelig å dokumentere at stoffer har slik effekt. EU startet derfor i 1999 et program for å identifisere og dokumentere hormonforstyrrende stoffer. Alle interesserte organisasjoner og myndigheter har kunnet melde inn stoffer som var mistenkt for å ha hormonforstyrrende effekt. Etter en gjennomgang av all tilgjengelig dokumentasjon for 553 stoffer, var konklusjonen at det var grunnlag for mistanke for rundt 125 stoffer. For disse stoffene innhentes mer dokumentasjon og det vurderes tiltak på EU-nivå.

Også for miljøskadelige stoffer pågår det et omfattende arbeid i EU der man vurderer den risiko kjemikaliene kan utgjøre for helse og miljø. Dette har ført til forbud mot flere stoffer, og slike forbud er nedfelt i Forskrift om begrensninger i bruk m.m. av enkelte farlige kjemikalier. Det forventes ytterligere forbud og restriksjoner i fremtiden etter hvert som man får bedre kunnskap og dokumentasjon om enkeltstoffer.

For å forby stoffer trengs det dokumentasjon av hormonforstyrrende og miljøskadelige effekter og den risiko dette kan utgjøre for helse eller miljø. Utilstrekkelig dokumentasjon gjør at det i dag ikke er grunnlag for et generelt forbud mot mistenkte hormonforstyrrende og miljøskadelige stoffer i produkter.

Felles regelverk med EU gjennom EØS-avtalen gir økte muligheter for å møte utfordringene, men legger samtidig begrensninger på mulighetene for nasjonale særregler. EØS-regelverket krever at eventuelle særnasjonale produktreguleringer må dokumenteres og begrunnes svært grundig.

Regjeringen har i St.meld. nr. 25 (2002-2003) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand foreslått å utvide det nasjonale resultatmålet knyttet til de farligste stoffene - prioritetslistemålet. Ved å knytte målet til konkrete kriterier for helse- og miljøfare sikres det at innsatsen rettes mot de farligste stoffene.

Forbrukerprodukter bør ikke inneholde verken miljøgifter eller hormonforstyrrende stoffer, og dette er ekstra viktig for produkter beregnet på barn. Utvidelse av det nasjonale resultatmålet vil gi Regjeringen et best mulig grunnlag for raskt å rette innsatsen mot nye miljøgifter eller hormonforstyrrende stoffer, både nasjonalt og internasjonalt. Restriksjoner på disse stoffene vil bli vurdert, og eksponering av barn vil bli tillagt stor vekt i vår vurdering av virkemidler.