Skriftlig spørsmål fra Signe Øye (A) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:184 (2003-2004)
Innlevert: 02.12.2003
Sendt: 02.12.2003
Besvart: 10.12.2003 av kommunal- og regionalminister Erna Solberg

Signe Øye (A)

Spørsmål

Signe Øye (A): Mange barn er kommet til Norge sammen med far eller mor, som hadde oppholdstillatelse før innreise. Disse barna er nå i ferd med å bli sendt tilbake til opprinnelseslandet for å søke om opphold her fordi søknad om familiegjenforening ikke kan sendes fra Norge.
Mener kommunalministeren at dette er i henhold til de nye reglene i FNs barnekonvensjon som trådte i kraft 1. oktober d.å., eller er det behov for å endre utlendingsloven?

Begrunnelse

En del familier har fått problemer i forbindelse med søknad om familiegjenforening av mindreårige. Fordi de ikke kjente nok til regelverket før de reiste hit, sendte de søknad om familiegjenforening fra Norge og ikke fra opprinnelseslandet slik regelverket tilsier.
I mange av sakene er foreldreansvaret avklart og dokumentert. Far har enten skriftlig gitt samtykke til at barnet kan bo i Norge, eller mor er alenemor. Felles for dem alle er at det medfører store praktiske og menneskelige problemer å sende mindreårige ut av landet. I en sak har f.eks. ikke lenger mor familie som kan ta imot barnet, heller ikke jobb eller bopel i opprinnelseslandet. I tillegg er familien avhengig av hennes inntekt for å etablere seg på nytt.
Saksbehandlingstiden i UDI er meget lang, ofte over ett år. Dette gjør at barna allerede går på skole eller i barnehage og er integrert i lokalsamfunnet, noe som gjør det enda vanskeligere å reise tilbake til opprinnelseslandet i en periode.
FNs barnekonvensjons artikkel 9 og 10 skal sikre barn rett til foreldreomsorg, ikke atskillelse fra foreldre og familiegjenforening.
Artikkel 9 nr. 1 pkt. 1 stadfester følgende:

"Partene skal sikre at et barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot deres vilje, unntatt når kompetente myndigheter, som er underlagt rettslig prøving, i samsvar med gjeldende lover og saksbehandlingsregler, beslutter at slik atskillelse er nødvendig av hensyn til barnets beste."

Videre stadfester artikkel 10 nr. 1:

"I samsvar med partenes forpliktelse etter art. 9 nr. 1 skal søknader fra et barn eller dets foreldre om å reise inn i eller ut av en parts territorium med henblikk på familiegjenforening, behandles av partene på en positiv, human og rask måte. Partene skal dessuten sikre at fremleggelse av en slik søknad ikke vil få negative følger for søkerne og for medlemmene av deres familie."

I FNs barnekonvensjon er familiegjenforening spesielt omtalt, og også at barnekonvensjonen står over andre lover.

Erna Solberg (H)

Svar

Erna Solberg: Utlendingsforskriften § 10, jf. utlendingsloven § 6 femte og sjuende ledd, oppstiller hovedregelen om at søknad om oppholds- eller arbeidstillatelse skal være inngitt og innvilget før innreise. Visse grupper er positivt unntatt fra hovedregelen. Barn som søker familiegjenforening der begge foreldre er i riket samt adoptivbarn, er blant andre unntatt fra hovedregelen. Derimot må særkullsbarn der kun den ene forelderen er i riket, søke å få positivt vedtak før innreise til riket.

Jeg har forståelse for at det for familiene det gjelder kan oppleves som urimelig at barnet må reise fra et allerede etablert opphold i Norge for å vente i hjemlandet på å få søknaden behandlet. Jeg ønsker derfor å vurdere om det bør gjøres endringer i regelverket rundt søknadsprosedyren for oppholdstillatelser for disse barna. Jeg har med virkning fra 2. desember d.å. instruert Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda om å ikke fatte negative vedtak i slike saker, inntil departementet har fått utredet saken og det er besluttet om regelverket skal endres eller ikke. Politidirektoratet er tilsvarende instruert om å ikke effektuere saker der negativt vedtak allerede er fattet.

Bakgrunnen for dagens bestemmelser er bl.a. at utlendingsmyndighetene skal kontrollere hvorvidt den gjenværende forelder har gitt samtykke til at barnet kan flytte fra hjemlandet, samt kontrollere hvorvidt øvrige vilkår for å få en tillatelse i Norge er tilstede, før barnet reiser inn riket. Det er nettopp fordi søkere ikke skal oppholde seg i riket uten gyldig tillatelse at utlendingsloven stiller krav om at førstegangs oppholdstillatelse skal være gitt før innreise, samt at negative vedtak ikke skal medføre et effektueringsproblem dersom søker ikke frivillig reiser tilbake til hjemlandet. En slik regel anses å bidra til å redusere muligheter for barnekidnapping.

Jeg er fullt ut enig med representanten om at Norge har forpliktelser til å ivareta hensynet til barnets beste. Når regler på utlendingsfeltet blir gitt og praktisert, ligger FNs barnekonvensjon til grunn. I FNs barnekonvensjon er det som representanten påpeker fastsatt regler både om atskillelse fra foreldre og om familiegjenforening. Regelen om å søke tillatelse før innreise til riket har også hensynet til barnets beste som utgangspunkt. Det er viktig å huske på at bestemmelsen om at man skal sikre at et barn ikke skilles fra sin forelder, også gjelder for barnet i forhold til den forelderen som er i hjemlandet. Ved at barnet må søke fra hjemlandet, øker muligheten for kontroll med at denne forelderen faktisk har samtykket i at barnet skal til Norge for en lengre periode enn det et turistvisum gir mulighet til. Når det gjelder kravet om at søknader om familiegjenforening skal behandles på en "positiv, human og rask måte" så bestreber utlendingsforvaltningen seg generelt på å prioritere saker der barn er involvert, og regelverket åpner i stor grad for familiegjenforening for utenlandske barn i Norge.