Skriftlig spørsmål fra Hallgeir H. Langeland (SV) til miljøvernministeren

Dokument nr. 15:212 (2003-2004)
Innlevert: 12.12.2003
Sendt: 12.12.2003
Besvart: 22.12.2003 av miljøvernminister Børge Brende

Hallgeir H. Langeland (SV)

Spørsmål

Hallgeir H. Langeland (SV): For første gang i norgeshistorien er et fredningsvedtak overprøvd av Miljøverndepartementet på det som kan synes å være et politisk grunnlag. Avfredningen av Fonndalen gård er et signal om at økonomiske interesser kan overstyre fredningsvedtak. Utvidelse av grustaket som grenser til det fredede området får nå forrang på bekostning av nasjonale kulturhistoriske verdier.
Kan statsråden svare på hvilke nye momenter som er kommet inn i saken siden fredningsvedtaket i 1997, og hva som nå vil skje med bygningene?

Begrunnelse

Fonndalen gård som ble bygget på 1600-tallet, er én av bare tre gårder i Nordland som er fredet av Riksantikvaren. Etter avfredningen er det bare to tilbake. Det drives grusuttak helt inn på grensen til det opprinnelige vernede området, nå ser det ut til at mulighetene for kortvarig økonomisk fortjeneste blir prioritert fremfor natur og enestående kulturmiljø.

Børge Brende (H)

Svar

Børge Brende: Fonndalen gård ble fredet 19. juni 1997 av Riksantikvaren med hjemmel i lov om kulturminner. Fredningsvedtaket ble påklaget til Miljøverndepartementet av eieren av anlegget. Klagen ble avvist, men det ble åpnet for en ny vurdering av fredningen. Det vises til følgende formulering i vedtaksbrevet av 12. februar 1998:

"På bakgrunn av ny kunnskap om grusforekomsten har fylkeskommunen tatt til orde for å foreta en helhetlig vurdering av de kulturhistoriske, miljømessige og næringsmessige sider av saken. Miljøverndepartementet overlater til fylkeskommunen å ta stilling til og eventuelt gjennomføre en slik utredning. I forbindelse med en slik utredning bør også forholdet til plansituasjonen i området avklares. Departementet vil vurdere fredningen på nytt dersom en samlet utredning av de ulike interesser i området frembringer nye opplysninger som gir grunnlag for dette."

Dette må ses i lys av at fredninger foretatt av en sektormyndighet med hjemmel i en særlov normalt vil ha hovedfokus på det aktuelle forvaltningsområdet, og at andre samfunnshensyn ikke nødvendigvis blir trukket inn i sin fulle bredde.

På bakgrunn av departementets behandling av klagen på fredningsvedtaket gav Meløy kommunestyre nye signaler om fremtidig utvikling i Fonndalen i 1999, og det ble igangsatt en prosess etter plan- og bygningsloven med utarbeidelse av konsekvensutredning og reguleringsplan. Dette er omfattende prosesser med offentlig medvirkning som belyser alle relevante samfunnshensyn. Etter en samlet vurdering kom flertallet både i fylkestinget og kommunestyret frem til at de samfunnsøkonomiske verdiene knyttet til videre utvidelse av masseuttaket veier tyngre enn kulturminneverdiene knyttet til det fredete gårdsanlegget.

Da reguleringsplanen for utvidelse av masseuttaket i Fonndalen kom til behandling i Miljøverndepartementet på grunnlag av innsigelse fra Riksantikvaren, mente departementet at det forelå tilstrekkelig grunnlag til å vurdere fredningen på nytt.

For det første var det gjennom konsekvensutrednings- og planprosessen foretatt en samlet utredning av de ulike interesser i området. For det andre hadde den samlede utredningen, etter min vurdering, frembrakt nye opplysninger om hvordan fredningsvedtaket påvirker næringsutviklingen i Saltenregionen.

Sandforekomsten i Fonndalen er grundig undersøkt og det er dokumentert at den har nasjonal verdi, jf. Norges geologiske undersøkelsers rapport "Bergindustrien 2001". Det fremheves at kvaliteten er særlig godt egnet som tilslag i betongproduksjon og at det på grunn av de geologiske forholdene er vanskelig å finne andre forekomster som kan erstatte denne i Nordland. Ved stopp av uttaket i Fonndalen vil betongindustrien i regionen bli avhengig av import av kvalitetssand fra andre steder i landet, med de ikke ubetydelige transportkostnader og forurensninger det vil medføre.

Både Meløy kommune, Nordland fylkeskommune og Nærings- og handelsdepartementet samt NHO og LO i Nordland mener at videre drift av masseuttaket i Fonndalen er av stor betydning for næringslivet både lokalt og regionalt. Slik jeg ser det har den nye samlede utredningen fått frem at det vil være en uholdbar situasjon for næringslivet at det i regionen ikke finnes tilgjengelige sand- og grusressurser av tilfredsstillende kvalitet og volum. Utnyttelsen av grusressursen vil også indirekte generere arbeidsplasser som er et særdeles viktig bidrag til sysselsettingen i en region med behov for arbeidsplasser.

Vurdert i dette perspektivet kom jeg frem til at det, i tråd med formuleringene i vedtaksbrevet av 12. februar 1998, er grunnlag for å oppheve fredningen. I brev av 24. oktober 2003 stadfestet jeg derfor reguleringsplanen for utvidelse av masseuttaket. Innsigelsen fra Riksantikvaren ble ikke tatt til følge.

Denne avgjørelsen nødvendiggjør at Riksantikvaren i forbindelse med gjennomføringen av reguleringsplanen opphever fredningsvedtaket av 19. juni 1997 for Fonndalen gård. Det kan i forbindelse med avfredningen stilles krav til for eksempel flytting av anlegget, registrering og dokumentasjon. Det er altså opp til Riksantikvaren i første instans å avgjøre hva som nå vil skje med bygningene innenfor rammen av at reguleringsplanen skal kunne gjennomføres.