Inger S. Enger (Sp): Mange grunneiere med årlige erstatninger for fallrettigheter utsettes nå for tvangsinnløsning på svært urimelige vilkår. For beløp lavere enn 5 000 kr pr. år kan eksproprianten i stedet kreve å betale et engangsbeløp som framkommer ved å multiplisere årlig erstatning med en faktor på 14. Dette tilsvarer ned mot halvparten av reell verdi av årlige erstatninger.
Vil statsråden innføre høyere kapitaliseringsfaktor for å hindre innløsning på urimelige vilkår?
Begrunnelse
Vannkraften i Norge er bygd ut ved at utbyggerne har ekspropriert nødvendige retter for utbygging fra grunneiere. Vassdragslovgivningen fra 1917 lovfesta årlige erstatninger. Engangserstatning var ikke tillatt. I 1987 kom det en lovendring som lempa noe på det strenge forbudet mot engangserstatning. Grunneierne fikk adgang til å be om at eksisterende årlige erklæringer ble utløst med engangsbeløp. Dette forutsatte samtykke fra utbyggeren, som selv ikke fikk rett til å kreve innløsning.
Forskriftene fra 1987 bestemte at engangssummen i tilfelle skulle utgjøre årlig erstatning multiplisert med faktor 14. Det har vært få grunneiere som har bedt om innløsning på så dårlige vilkår. Imidlertid er det eksempler på eksproprianter som tilbød høyere faktor. For eksempel innløste Østfold Energiverk AS for noen år siden de årlige erstatningene for fallene i Bøvra med faktor 24. Dette ble akseptert av grunneierne.
I vannressursloven av 24. november 2002 har Stortinget gitt eksproprianten adgang til kreve innløsning. Utviklingen har dermed gått fra kun årlige erstatninger, via innløsning dersom grunneier ber om det, og nå adgang til tvangsinnløsning mot grunneieres vilje. Forskrift om justering av konsesjonsavgifter, årlige erstatninger og fond m.v. fastsatt med hjemmel i vannressursloven, regulerer forholda.
For ekspropriaten er årlige erstatninger fortsatt en rettighet eksproprianten er forplikta til å betale. Kun der erstatningen faller under et minstebeløp kan grunneier løses inn en gang for alle. Gjeldende kapitaliseringsfaktor er svært lav sett i forhold til dagens rentenivå og praksis i andre innløsningssaker. Ved en eventuell innløsning må det være en forutsetning at verdien av den årlige erstatningen gjenspeiles i innløsningssummen, slik at denne ikke representerer en avkortning i forhold til det opprinnelige erstatningsoppgjøret.
Innløsning vil medføre mindre administrasjon for utbyggere og således bidra til mer kostnadseffektivitet. Grunneiers ekspropriasjonsvern må ikke bli svekka ved at ofte svært likvide utbyggere tilgodeses med rabatterte innløsninger.
Det kan ikke være tvil om at Stortinget i sin tid mente at grunneiere/rettighetshavere skulle få erstatta ulempene sine fullt ut. Gjeldende praksis på området kan imidlertid tyde på at Stortingets forutsetning om dette ikke er fulgt opp av Regjeringen gjennom den forskriften som nå gjelder.