Skriftlig spørsmål fra Hallgeir H. Langeland (SV) til miljøvernministeren

Dokument nr. 15:436 (2003-2004)
Innlevert: 25.02.2004
Sendt: 26.02.2004
Besvart: 04.03.2004 av miljøvernminister Børge Brende

Hallgeir H. Langeland (SV)

Spørsmål

Hallgeir H. Langeland (SV): Barmarkskjøring på Finnmarksvidda griper nå stadig mer om seg. Trafikken skader naturen og landskapet, og eksplosjonen i bruk av terrenggående kjøretøy tyder på en manglende håndheving av motorferdselloven. Det haster med å se på dispensasjonspraksisen.
Har statsråden oversikt over situasjonen, og hvilke tiltak vil være aktuelle for å reversere en uheldig utvikling på vidda?

Begrunnelse

Bruk av terrenggående firehjulinger til matauk, lystkjøring og liknende tyder på tilnærmet lovløse tilstander på Finnmarksvidda. Folkerettens bestemmelser om vern mot statlig inngrep som ødelegger livsgrunnlag, kan ikke ses som hjemmel til å ødelegge naturen.

Børge Brende (H)

Svar

Børge Brende: Jeg deler bekymringen om utviklingen av barmarkskjøring i deler av landet. Barmarkskjøring er mer skadelig enn motorferdsel på vinterføre fordi den setter spor som i mange tilfeller er vanskelig å gjenopprette.

Jeg ba i fjor fylkesmannen i Finnmark om en redegjørelse for hvorfor antallet dispensasjoner øker så sterkt i enkelte kommuner. Fylkesmannen ble samtidig bedt om å kartlegge hvilke kriterier som vektlegges ved behandlingen av dispensasjonssøknader i de enkelte kommuner.

Fylkesmannen viste i sitt svarbrev til at mye av barmarkskjøringen i deler av Finnmark har rot i lokale tradisjoner med naturutnyttelse. Selv om utbyttet fra naturen nå har langt mindre betydning enn tidligere, er tradisjonene knyttet til naturbruk fortsatt levende. Fylkesmannen mente at klarere retningslinjer for dispensasjonsadgangen vil kunne føre til en mer konsekvent og restriktiv praksis.

Naturvernforbundet i Finnmark påklaget i oktober 2002 to dispensasjoner gitt i Kautokeino kommune til fylkesmannen i Finnmark. Klagen rettet seg mot kommunens generelle praktisering av dispensasjonsadgangen, og de to dispensasjonene var representative eksempler for kommunens dispensasjonspraksis.

Fylkesmannen presiserte innledningsvis at klagebehandlingen ikke ville få betydning for de påklagede dispensasjoner, idet disse var løpt ut. Avgjørelsen vil imidlertid ha en prinsipiell betydning og således være egnet til å legge føringer for kommunens praktisering av dispensasjonsadgangen.

Fylkesmannen fastslo at dispensasjonene ikke var i tråd med lovens intensjon, idet kommunen ikke har foretatt en reell vurdering av verken transportbehov eller mulige skader og ulemper knyttet til de enkelte kjøretraseer slik forskriften forutsetter. Fylkesmannen forutsatte etter dette at kommunen ved fremtidig behandling av dispensasjonssaker følger lovens intensjon.

Jeg mener i utgangspunktet at det ikke er regelverket som er problemet, og vil i første omgang derfor rette søkelyset mot praktiseringen av dette. Jeg vil derfor minne kommunene om deres ansvar for en strengere praktisering av barmarkskjøringen. Jeg forventer at kommunene i tiden fremover følger opp regelverk og retningslinjer, og vil oppfordre fylkesmennene til å reagere overfor kommuner som har en uakseptabel praksis.

Jeg forutsetter i første omgang at dette skal få de ønskede virkninger og vil i tiden som kommer følge utviklingen vedr barmarkskjøring nøye. Jeg vil vurdere å sette i verk strengere tiltak dersom den negative utviklingen ikke stanses.