Svar
Jan Petersen: Ifølge EUs årsrapporter fra årene 1997 til 2003, vedtok EU i 1997 totalt 1 845 rettsakter, i 1998 1 828 rettsakter, i 1999 1 731 rettsakter, i 2000 1 475 rettsakter, i 2001 1 496 rettsakter, i 2002 1 543 rettsakter og i 2003 1 593 rettsakter. Det finnes ingen tilgjengelige tall som kan sammenlignes for 1994, 1995 og 1996, fordi årsrapportene til EU ble offentliggjort først fra 1997. Men Kommisjonen opplyser at tallene lå på omtrent samme nivå som i de etterfølgende årene.
Ifølge EFTA-sekretariatet ble det i 1994 innlemmet 37 rettsakter i EØS-avtalen i tillegg til den såkalte tilleggspakken på 431 rettsakter, som omfattet de EØS-relevante rettsaktene som ble vedtatt etter avslutningen av EØS-forhandlingene og inntil avtalen trådte i kraft, dvs. fra 1. august 1991 til 1. januar 1994. I 1995 ble det innlemmet 92 rettsakter, i 1996 97 rettsakter, i 1997 151 rettsakter, i 1998 176 rettsakter, i 1999 562 rettsakter, i 2000 217 rettsakter, i 2001 402 rettsakter, i 2002 324 rettsakter og i 2003 297 rettsakter.
La meg få gjøre særskilt oppmerksom på at tallet for 1999 er betydelig høyere enn de andre årene fordi det omfatter også den såkalte "tilleggspakken" på veterinærområdet, som inkluderer rettsakter vedtatt i EU over flere år.
La meg videre få gjøre oppmerksom på de tallene som er gitt i St.meld. nr. 27 (2001-2002) for 1999, 2000 og 2001, og som ligger til grunn for representanten Jacobsens spørsmål, gjaldt EØS-relevante rettsakter som ble vedtatt i EU i disse årene, bortsett fra rettsakter på veterinærområdet. Det er derfor ikke fullt ut samsvar mellom de tallene og tallene som jeg viser til ovenfor.
Hvorvidt en rettsakt vil være EØS-relevant eller ikke avhenger av flere forhold.
For det første EØS-avtalens virkeområde. EØS-avtalen skal i utgangspunktet innlemme EFTA/EØS-landene i det såkalte indre marked, dvs. et marked med fritt varebytte, fri bevegelighet for kapital, tjenester og personer. Rettsakter som vedtas på andre av EUs samarbeidsområder, er det selvsagt ikke aktuelt å inkludere i EØS-avtalen.
For det andre faller deler av det indre marked utenfor EØS-avtalens virkeområde. Da avtalen ble inngått for mer enn 10 år siden, valgte man bevisst å unnta områder som den felles landbruks- og fiskeripolitikken. Rettsakter på disse områdene er det selvsagt heller ikke aktuelt å inkludere.
For det tredje dekker begrepet "rettsakter" et vidt spekter av ulike vedtak: lover, forskrifter, administrative avgjørelser, tekniske reguleringer og forvaltningsvedtak. En lang rekke av vedtakene innenfor dette spekteret faller pr. definisjon utenfor EØS-avtalen.
For det fjerde vil f.eks. kommisjonsvedtak innenfor konkurranseretten være rettsakter som vil gjelde i hele EU-området, men vil kun angå de foretak de er rettet mot. Slike vedtak innlemmes formelt ikke i EØS-avtalen, selv om konkurranseområdet faller inn under avtalen. Årsaken er at det er så mange slike enkeltvedtak at det ikke vil være kapasitet til å innlemme disse. Også andre mer begrensede områder vil av ulike årsaker være unntatt EØS-avtalen, bl.a. kan disse rettsaktene være en konsekvens av endringer i EF-traktaten.
Etter mitt syn viser dette at en ren tallmessig sammenligning mellom antall vedtatte rettsakter pr. år i EU og hvor mange av dem som blir innlemmet i EØS-avtalen, ikke gir et relevant bilde av omfanget av de EU-forpliktelser som Norge forutsetningsvis vil måtte påta seg som følge av EØS-avtalen. Det er ulike størrelser som på denne måten sammenlignes.
Det som imidlertid er klart er at de deler av EUs regelverk som faller inn under EØS-avtalens virkeområde i all hovedsak innlemmes i EØS-avtalen og således får virkning i Norge.