Svar
Erna Solberg: Gausdal mottak var i fjor utsatt for brann der en bygning brant ned, og mottaket mistet store deler av sin kapasitet til å ta imot asylsøkere. Driftsoperatør har gjennom sin kontrakt med Utlendingsdirektoratet forpliktet seg til å stille et gitt antall plasser til disposisjon, og for å erstatte plassene som gikk tapt, ble det satt opp en brakkerigg. Uenigheten mellom driftsoperatøren og kommunen har, etter det jeg har fått opplyst, hovedsakelig dreid seg om kommunens mulighet til å forhåndsbegrense antall beboere i denne brakkeriggen, herunder om et gitt antall små rom bare skal kunne benyttes som enerom, og ikke kunne deles av to personer slik driftsoperatøren har ønsket å ha mulighet for.
Som representanten påpeker, har kommunehelsetjenesten ansvar for ivaretakelse av smittevern, miljørettet helsevern osv. i kommunen. Kommunehelsetjenesten var 11. juni 2003 på inspeksjon ved asylmottaket, og helse- og sosialutvalget i Gausdal kommune fattet 19. juni 2003 følgende vedtak: "Helse- og sosialstyret i Gausdal samtykker med hjemmel i kommunehelsetjenesteloven § 1-3, § 4a-1 og § 4a-4 og smittevernloven § 7.1, i at 42 personer kan bo i brakkeriggen under forutsetning av at det installeres kjøkkenvifter over komfyrene, vaskerommene får avstengning til gang og vasketrauene skiftes ut med håndvasker med blandebatteri og at mekanisk ventilasjon må installeres i dusjene." Vedtaket innebar at angjeldende rom bare kunne benyttes som enerom.
Vedtaket ble påklaget av driftsoperatøren innen fastsatt klagefrist. Klagen omhandlet den delen av vedtaket som gjelder begrensning i antall personer som kan bo i brakkeriggen. Kommunen opprettholdt sitt vedtak, og klagesaken ble så oversendt fylkesmannen i Oppland som rette instans. Driftsoperatøren ba om at kommunens vedtak om antallsbegrensning ble opphevet fordi driftsoperatør mente kommunen ikke hadde hjemmel til å fatte et slikt vedtak, og at det eventuelt ble besluttet at kommunen ikke kan gripe inn uten at det foreligger konkrete indikasjoner på helsefare over tålegrensen.
Fylkesmannen gav driftsoperatør medhold i at kommunen ikke hadde lovhjemmel for å forhåndsbestemme antall beboere som kunne bo i de angjeldende rommene, og påpekte at det fra kommunens side ikke var fremlagt dokumentasjon som tilsier at det vil utgjøre en overhengende smittefare å la to personer dele de angjeldende rom. Fylkesmannen opphevet dermed kommunens vedtak. Etter det jeg har forstått, har driftsoperatøren samarbeidet med kommunehelsetjenesten for å utbedre de hygieniske forholdene ved mottaket. Fylkesmannens svar kan i sin helhet leses på Internett: (http://www.fylkesmannen.no/digimaker/documents/klagesak03.10589Norskmottaksdrift_WwGwnu19882ft.doc).
Etter min vurdering har denne saken vært behandlet i samsvar med forvaltningsloven. Kommunen har fattet et enkeltvedtak, og enhver part i en sak har rett til å klage på enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven kapittel VI § 28-36. At klageinstansen, i dette tilfellet fylkesmannen, kan komme til en annen konklusjon i forhold til forståelse av de ulike særlovene enn førsteinstansen, er noe både førsteinstansen og andre må ta til etterretning. Fylkesmannen har ellers fått opplyst at gjeldende smittevernplan i kommunen ikke er revidert i den senere tid, og påpeker at det forventes at det bør finnes en risikoanalyse knyttet til asylmottaksdrift i en smittevernplan. Fylkesmannen påpeker at dette særlig gjelder når man i sitt vedtak om antallsbegrensning nettopp argumenterer med smitterisiko ved allmennfarlige smittsomme sykdommer.
Selv om det ble fastslått at kommunen ikke hadde lovhjemmel for å forhåndsbestemme antall personer som skulle kunne dele de angjeldende rommene, sa fylkesmannen at det bør utvises skjønn i forhold til bruk av slike små rom, og at de som ev. må dele gjør dette frivillig, er i familie og lignende. Jeg har for øvrig fått opplyst at de aktuelle rommene i dag brukes som enkeltrom.
Fylkesmannen har et viktig poeng i sitt svar når hun påpeker at det lokalt må tas hensyn til flyktningproduserende hendelser ute i verden. Hvis det oppstår umiddelbare behov for å huse et stort antall flyktninger, f.eks. i forbindelse med plutselig oppståtte humanitære katastrofer slik vi så det under Kosovo-krisen i 1999, må man akseptere provisoriske løsninger, f.eks. trangboddhet, over en periode til mer langsiktige løsninger komme på plass.
Når det gjelder personer med smittsomme sykdommer, skal disse ikke dele rom med andre uansett størrelse på rommet. Skulle beboere i mottak ha særskilte behov knyttet til helsemessige forhold, er det viktig at mottaksansatte gjøres spesielt oppmerksom på det, slik at forholdene kan tilrettelegges. Man må regne med at det til enhver tid vil kunne være beboere som av ulike grunner ikke kan eller skal dele rom med andre. Det er derfor av stor viktighet at mottakene har en fleksibel boligmasse, slik at beboere med dokumentert behov for det, kan tilbys enkeltrom. Dersom man på forhånd foretar en antallsbegrensning på antall beboere som kan bo på et rom risikerer man å miste mye av den nødvendige fleksibiliteten i mottakssystemet.