Skriftlig spørsmål fra Bjørn Jacobsen (SV) til utviklingsministeren

Dokument nr. 15:739 (2003-2004)
Innlevert: 01.06.2004
Sendt: 02.06.2004
Besvart: 09.06.2004 av utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson

Bjørn Jacobsen (SV)

Spørsmål

Bjørn Jacobsen (SV): Vil Noreg arbeide for å auke fridomen og fleksibiliteten hos utviklingslanda når det gjeld å forme sin eigen utviklingspolitikk, innafor internasjonale handelsavtaler, og vil Noreg arbeide for fortgang i forhandlingane om dei såkalla "Special and Differential Treatment", slik at disse forhandlingane blir sluttført og blir bindande i internasjonale handelsregelverk?

Begrunnelse

Ein av dei viktigaste debattane framfor UNCTAD-konferansa i Brasil denne månaden er spørsmålet om politisk handlingsrom, det vil sei korleis muligheit utviklingslanda har til å føre ein sjølvstendig politikk innanfor rammene av internasjonale handelsavtaler.
I det internasjonale regelverket forma av organ og institusjonar som Verdas Handelsorganisasjon, IMF og Verdsbanken, er det ein stadig voksande bekymring i svært mange utviklingsland om at deira politiske handlingsrom blir stadig mindre.
Mange vil meine at FN-institusjonane bør ha ein klar forrang blant internasjonale organisasjonar, og at UNCTAD må ha klar forrang framfor WTO.
Derfor er det viktig at spørsmål som politisk handlingsrom står sentralt under det kommande UNCTAD-toppmøtet.

Hilde Frafjord Johnson (KrF)

Svar

Hilde Frafjord Johnson: Spørsmålet om politisk handlingsrom for utviklingslanda innafor internasjonale handelsavtalar har vore eit sentralt tema i førebuingane til UNCTAD XI-konferansen i Brasil og vil òg kunne bli ei viktig sak under sjølve konferansen. Globaliseringa har auka behovet for internasjonalt samarbeid og internasjonale avtalar. Samstundes kan slike avtalar setja grenser for kva tiltak landa kan nytte i sin nasjonale politikk. Desse spørsmåla må det einskilde land vurdera før det eventuelt vel å inngå ein bindande internasjonal avtale. Samstundes er det viktig at internasjonale avtalar tek omsyn til utviklingslandas særskilde behov. Spesielt dei minst utvikla landa kan trengje fleksibilitet og handlingsrom til å fremja nasjonale strategiar for utvikling og fattigdomsreduksjon.
I det multilaterale handelssystemet tek ein omsyn til dette behovet gjennom reglar om positiv særhandsaming av utviklingslanda, såkalla "special and differential treatment provisions". Desse reglane går igjen i alle avtalane i Verdas Handelsorganisasjon (WTO). Reglane omfattar mellom anna mindre omfattande plikter for utviklingslanda, lengre overgangsordningar og fagleg bistand. Det er teke særleg omsyn til dei minst utvikla landa, mellom anna gjennom unntak for ein del plikter.
For utviklingslanda er det viktig med eit ope, sterkt og føreseieleg regelverk for internasjonal handel som kan sikra interessene deira i høve til større og meir slagkraftige handelspartnarar, og som samstundes kan gjera det lettare å tiltrekkje utanlandske investeringar. For å unngå ei undergraving av heile det multilaterale handelssystemet, er det viktig at land ikkje utan vidare kan trekkje forpliktingane sine tilbake. Dette gjeld alle land, både utviklingslanda og industrilanda.
Når det gjeld framtidige plikter og implementeringa av det eksisterande regelverket, er det viktig at medlemslanda kan bli samde om ein balanse som i tilstrekkeleg grad tek omsyn til dei særskilde behova dei fattigaste landa har, men utan samstundes å svekkja regelverket. Det er mellom anna dette ein søkjer å få til i den forhandlingsrunden som no går føre seg i WTO, både innafor dei ulike forhandlingsområda og i høve til reglane om positiv særhandsaming av utviklingslanda.
Under WTO si ministerkonferanse i Doha i 2001 vart medlemslanda samde om å gjennomgå alle desse reglane med tanke på å styrkja dei og gjera dei meir effektive. Dette kan til dømes gjerast ved å gjere fleire av desse reglane meir forpliktande og dermed meir bindande for medlemslanda. Noreg støtter dette og tek aktiv del i desse forhandlingane. Vi vil halde fram med å gjera det vi kan for at dei skal kunna sluttførast så snart som mogleg, og slik at resultatet tek særleg omsyn til dei fattigaste landa. Dessverre har dette arbeidet vist seg å vera svært vanskeleg, mellom anna fordi utviklingslanda ikkje er ei homogen gruppe i WTO. Det er derfor viktig at utviklingslanda sjølve tek opp diskusjonen om korleis dei landa som treng det mest kan sikrast nødvendig fleksibilitet og handlingsrom.