Skriftlig spørsmål fra Øyvind Vaksdal (FrP) til kultur- og kirkeministeren

Dokument nr. 15:864 (2003-2004)
Innlevert: 01.09.2004
Sendt: 01.09.2004
Besvart: 15.09.2004 av kultur- og kirkeminister Valgerd Svarstad Haugland

Øyvind Vaksdal (FrP)

Spørsmål

Øyvind Vaksdal (FrP): Vil statsråden gjennomgå saken om målform ved Sentralsjukehuset i Rogaland på nytt, slik at sykehusets målform blir brakt i samsvar med befolkningsflertallet i regionen, og slik at sykehusets midler blir brukt til behandling av pasienter i stedet for unødvendig og kostbar kursing og omskolering?

Begrunnelse

Ifølge oppslag i Rogalands Avis 28. og 29. juli, har Kulturdepartementet avgjort at Helse Vest og dermed også Sentralsjukehuset i Rogaland må legge om til nynorsk som tjenestemål.
Bakgrunnen for dette skal være at et flertall av de ikke-nøytrale kommunene i regionen har nynorsk som målform. I departementets avgjørelse er det åpenbart ikke tatt hensyn til at et stort flertall av regionens innbyggere bruker bokmål som målform.
Avgjørelsen vil medføre store ekstrakostnader med kursing av personell, penger som med fordel kunne vært brukt til behandling av pasienter.
I tider med svært trange sykehusbudsjetter, ville det vært en åpenbar fordel om departementet viste vilje til å se på saken på nytt, og bringe den i samsvar med folkeviljen, slik at sykehusets midler blir brukt på en fornuftig måte.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF)

Svar

Valgerd Svarstad Haugland: Det er ikke opp til departementet å bestemme målform ved Sentralsjukehuset i Rogaland. Følgelig er det heller ikke departementet som har avgjort at bl.a. Sentralsjukehuset i Rogaland og Helse Vest må legge om til nynorsk som tjenestemål. Dette er spørsmål som følger direkte av bestemmelser i lov og forskrift om målbruk i offentlig tjeneste, forutsatt at de nevnte virksomheter faller inn under lovens virkeområde. Det er den sistnevnte problemstilling Kultur- og kirkedepartementet har måttet vurdere, ikke spesielt for Helse Vest og Sentralsjukehuset i Rogaland, men for all virksomhet som i forbindelse med den statlige sykehusovertakelsen ble organisert innenfor rammen av en foretaksmodell hjemlet i egen lov.
Siden helseforetakene er egne rettssubjekter, krevdes en nærmere tolkning av lovgrunnlaget for å avklare om de omfattes av målloven. Myndigheten til å foreta denne tolkningen er tillagt Kultur- og kirkedepartementet. For ordens skyld understrekes at dette selvsagt ikke er noe departementet kan ta stilling til på fritt grunnlag. Kultur- og kirkedepartementet har derfor foretatt en grundig rettslig vurdering av saken. Vurderingen konkluderte med at helseforetakene etter gjeldende rett klart faller inn under mållovens virkeområde, og at de derfor fullt ut vil være omfattet av lovens bestemmelser. Før det ble fattet endelig vedtak i tråd med dette, ble saken forelagt Helsedepartementet som overordnet fagdepartement for helseforetakene og ansvarlig for lov om helseforetak. Helsedepartementet hadde ingen merknader til Kultur- og kirkedepartementets vurderinger.
Målloven slår fast at bokmål og nynorsk er likeverdige målformer og skal være likestilte skriftspråk i alle organer innenfor staten, fylkeskommunene og kommunene, men det er bare i staten at det er fastsatt nærmere regler om hvordan likeverdet og likestillingen skal praktiseres. Derfor er det først etter at ansvaret er overført til staten at disse reglene har fått direkte anvendelse for sykehusene. For statlig virksomhet har reglene vært gjeldende fra 1980, da nåværende mållov trådte i kraft, men vi har hatt omtrent tilsvarende regler helt siden 1930.
I det følgende redegjøres kort for de reglene i loven som synes relevante for det spørsmål som er stilt.
All skriftlig kommunikasjon mellom staten og private skal etter loven foregå i den målform som vedkommende private aktør selv velger. Enhver har også rett til å få alle slags skjemaer i sin egen målform. Dermed er respekten for hver enkelte personlige språkønske ivaretatt.
Ved ekstern skriftlig kommunikasjon fra statlig hold uten noen bestemt identifiserbar adressat er hovedregelen at målbruken skal veksle mellom nynorsk og bokmål slik at det blir en rimelig kvantitativ fordeling over tid. For sentrale statsorganer er det et krav at det skal være minst 25 pst. av hver målform.
For statsorganer som har en geografisk avgrenset del av landet som tjenestedistrikt, er imidlertid utgangspunktet et annet. Dekker statsorganet en region, dvs. mer enn én kommune, skal organets utadrettede målbruk gjenspeile språksituasjonen i organets geografiske nedslagsfelt. Derfor er det ikke målformenes tallmessige oppslutning i regionens totalbefolkning som avgjør, men deres geografiske utbredelse i regionen som helhet, slik dette kommer til uttrykk gjennom en opptelling av vedtak om ønsket målform i kommunikasjon med staten, gjort av hvert enkelt kommunestyre i regionen.
Dersom mer enn halvparten av kommunene har erklært seg nøytrale, betyr det at vedkommende statsorgan også er språklig nøytralt, og dermed gjelder hovedregelen om veksling. I motsatt fall har organet et tjenestemål som samsvarer med den målform som har flertall blant de ikke-nøytrale kommunene. Tjenestemålet skal i så fall brukes gjennomgående.
Det framgår av tilgjengelig informasjon at Helse Vest har det overordnede ansvaret for sykehusene i Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane. I dette området har et overveldende flertall av kommunene fattet vedtak om nynorsk, i alt 69 av 86 kommuner. Bare 3 har vedtatt bokmål. De øvrige har erklært seg nøytrale.
Videre framgår at Sentralsjukehuset i Rogaland er en del av det helseforetaket som bærer navnet Helse Stavanger, og at dette dekker de 18 sørligste kommunene i Rogaland. Her er det også et flertall for nynorsk blant de ikke-nøytrale kommunene, og også her blir dermed tjenestemålet nynorsk.
Jeg finner det fullt ut rimelig at det etter loven legges stor vekt på den geografiske utbredelse av de respektive målformer når det gjelder spørsmålet om eksternt tjenestemål for en statlig virksomhet som nettopp har et geografisk definert ansvarsområde. Med det sterke språklige rotfeste som nynorsken har på det meste av Vestlandet, ville det være helt urimelig om ikke dette skulle gjenspeiles i offisiell statlig målbruk i landsdelen.
I den grad reglene om tjenestemål krever en omlegging i forhold til tidligere praksis ved en del helseforetak på Vestlandet, må dette først og fremst ses som et uttrykk for at nynorsken tidligere har blitt neglisjert. Den generelle bokmålsdominansen i samfunnet gjør nok at det også blant mange offentlig ansatte på Vestlandet kan falle enklere å bruke bokmål enn nynorsk. Dette fratar oss ikke de kulturelle forpliktelser vi har overfor den nynorske målformen og nynorskbrukerne, og som bl.a. reglene i målloven skal bidra til å ivareta.
Jeg finner det gledelig at helseforetakene nå tilbyr ansatte tilleggopplæring i nynorsk. Dette er en god investering ikke bare med tanke på praktiseringen av reglene om tjenestemål. Behovet for å ha ansatte som behersker begge målformer, følger allerede av det krav private har på å få svar på skriftlige henvendelser i sin egen målform. For øvrig ville ikke alternativet til nynorsk tjenestemål for de aktuelle helseforetakene være at de bare kunne skrive bokmål. Alternativet måtte vært veksling.
Det følger av forskriften til målloven at det enkelte statsorgan selv har ansvar for å gi ansatte tilleggsopplæring i norsk, men det er opp til organet selv å vurdere behovet. Kultur- og kirkedepartementet gir ikke noe pålegg om slik opplæring og har ikke noe nærmere kjennskap til de vurderinger de aktuelle helseforetakene har gjort i så måte.
De hensyn som ivaretas gjennom målloven, utgjør en del av rammevilkårene for all statlig virksomhet. De kulturpolitiske forpliktelser som loven er et uttrykk for, kan ikke underlegges andre kostnadsmessige betraktninger enn alle de andre hensyn som ivaretas gjennom annen lovgivning med generell gyldighet for statlig virksomhet. Det går selvsagt heller ikke an å gjøre etterlevelsen av slikt generelt regelverk avhengig av hvordan budsjettsituasjonen for grupper av statlige virksomheter måtte variere over tid. Jeg har full tillit til at ledelsen ved helseforetakene er i stand til å tilrettelegge dette på en slik måte at det ikke primærvirksomheten blir uforsvarlig ivaretatt.