Skriftlig spørsmål fra Rolf Reikvam (SV) til utdannings- og forskningsministeren

Dokument nr. 15:879 (2003-2004)
Innlevert: 06.09.2004
Sendt: 07.09.2004
Besvart: 14.09.2004 av utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet

Rolf Reikvam (SV)

Spørsmål

Rolf Reikvam (SV): Konservatorutdannelsen ved Universitetet i Oslo (UiO) har siden starten i 1998 slitt med å få på plass en fast finansieringsordning for studentenes turnusår. En av grunnene er uavklarte ansvarsforhold mellom tre departementer. Et slikt turnusår er avgjørende for at studentene skal få profesjonskompetanse og innføring i praktiske konserveringsteknikker, men med ny gradsstruktur under kvalitetsreformen ble turnusåret fjernet.
Hva vil statsråden gjøre for å sikre et fremtidig turnusår og et høyt praksis- og kompetansenivå i konserveringsfaget?

Begrunnelse

Konservering av kunst- og kulturhistorisk materiale er avgjørende dersom Norge skal kunne ivareta og videreutvikle sin nasjonale hukommelse. Rundt om i landets arkiver, biblioteker og museer finnes det en rekke gjenstander og objekter av stor kulturhistorisk betydning, som ikke vil overleve sin egen tid dersom de ikke settes i stand for den neste. Det store forfall og etterslep som er avdekket ved flere kulturhistoriske institusjoner de siste årene gir derfor god grunn til bekymring.
Gjennom Riksrevisjonens undersøkelse av samlingene ved fem av våre fremste museer, universitetsmuseene (Dokument nr. 3:9 (2003-2004) ble det avdekket at museenes samlinger i mange tilfeller oppbevares under forhold som gir utilstrekkelig beskyttelse mot nedbrytende faktorer og at de tiltak som er truffet for å sikre samlingene er til dels utilstrekkelige. Riksrevisjonen understreker at nedbrytende prosesser forløper langsomt og at mangelfull innsats i dag må forventes å medføre enda større skader på gjenstandene over tid.
Å rette opp i slike kritiske tilstander forutsetter personer med innsikt og tilstrekkelig kompetanse i konserveringsmetoder og behandlings- og bevaringsteknikker. Opprettelsen av et studium i konservering av kunst- og kulturhistorisk materiale ved UiO i 1998 var derfor på høy tid og resultatet av stort behov. Studiet skulle følge vanlig gradsstruktur, og for å få profesjonsutdannelse skulle det i tillegg gis et obligatorisk turnuser med lønn.
Dette turnusåret har det vist seg vanskelig å finne gode finansieringsordninger for. Fordi det finansielle ansvaret for turnusåret har vært delt og uavklart mellom tre departementer, har det vært vanskelig å mobilisere en samlende innsats for ordningen. Om det er dette som er bakgrunnen for at hele turnusåret nå har forsvunnet med den nye gradsstrukturen under kvalitetsreformen, eller om det skyldes ren glemsomhet, vites ikke. Problemet er uansett at til tross for en museums- og kulturhistorisk sektor med enorme etterslep, så sitter vi igjen med en konservatorutdannelse som ikke er i stand til å gi sine studenter den nødvendige praktiske opplæring og innføring. Dette svekker utdannelsens profesjonsverdi og kan umulig ha vært intensjonen da studiet ble opprettet for bare 6 år siden.

Kristin Clemet (H)

Svar

Kristin Clemet: Konserveringsstudiet besto tidligere av et storfag i konservering, og i tillegg skulle studentene ha et lønnet turnusår ved en institusjon som utfører teknisk konservering. Første studentkull ble tatt opp uten at finansiering av turnusåret var avklart, og det viste seg ikke å være mulig å prioritere turnusplasser i tilstrekkelig antall ved de aktuelle institusjonene. Utdannings- og forskningsdepartementet ba i brev av 27. juni 2001 Universitetet i Oslo om legge om turnusdelen, eventuelt avvikle den etter at praksisåret for de studentene som var tatt opp, var avsluttet departementet ba videre om at det fremtidige studieopplegget måtte legges opp slik at det ikke ble påregnet midler fra brukerdepartementene.

Ved innføringen av Kvalitetsreformen etablerte Universitetet i Oslo et nytt masterprogram i arkeologi, kunsthistorie og konservering, med opptak av første studentkull høsten 2004. Programmet har to spesialiseringsretninger: kunstkonservering og objektkonservering, og studentene har en praksisperiode på ett semester.

Universitetet i Oslo, ved Institutt for arkeologi, kunsthistorie og konservering, står som faglig ansvarlig for det nye masterprogrammet. Jeg er trygg på at studentene gjennom programmet får god og tilstrekkelig kompetanse i praktiske, så vel som teoretiske aspekter ved faget. Det har, etter det jeg kjenner til, ikke kommet signaler verken fra fagmiljøene eller museene som tyder på at det er grunn til å forvente noe annet. Jeg vil også understreke at en praksisperiode på ett semester ligger innenfor europeiske rammer for utdanning i konserveringsfaget.