Skriftlig spørsmål fra Arne Sortevik (FrP) til kultur- og kirkeministeren

Dokument nr. 15:900 (2003-2004)
Innlevert: 10.09.2004
Sendt: 13.09.2004
Besvart: 22.09.2004 av kultur- og kirkeminister Valgerd Svarstad Haugland

Arne Sortevik (FrP)

Spørsmål

Arne Sortevik (FrP): Hva vil statsråden foreta seg for å sørge for at bispedømmer selv får anledning til å fatte avgjørelser om hvilken målform som skal benyttes?

Begrunnelse

Fremskrittspartiet har blitt gjort oppmerksom på at biskop Olav Skjevesland i Agder bispedømme har fått avslag på søknaden om dispensasjon fra kravet om å bruke nynorsk som målform i bispedømmet. Språkdirektør Sylfest Lomheim vil ikke innvilge søknaden.
Det er en rådende oppfatning at Den norske kirke skal ha et utstrakt selvstyre, og det virker urimelig at et bispedømme der hvor kun 6,8 pst. av innbyggerne bor i kommuner som har nynorsk som sin målform og der hvor bare 5 pst. av innbyggerne bruker nynorsk som sitt skriftspråk skal pålegges å skrive alle sine brev på nynorsk.
Hjemmelen som Sylfest Lomheim bruker som grunnlag for avslaget er en formulering i loven som sier at alle statsorganer som vender seg under ett til flere kommuner i et avgrenset geografisk område skal benytte flertallsformen. Men dersom flere enn halvparten av kommunene i området er nøytrale med hensyn til målform, kan statsorganet stå fritt i valg av offisiell målform. For Agder bispedømmes vedkommende er forholdet det at Vest-Agder er bokmålsfylke, mens Aust-Agder og Telemark er nøytrale. Dette tilsier at bispedømmet skulle kunne velge målform selv. Problemet er at Sylfest Lomheim teller kommuner og ikke innbyggere. I Agder bispedømme er det 23 nøytrale, 14 nynorskkommuner og 11 bokmålskommuner.
Dermed er det et flertall av nynorskkommuner blant de kommunene som ikke er nøytrale som bispedømmet dekker.
Fremskrittspartiet stiller seg undrende til at ikke innbyggernes uttalte språkpreferanser blir tillagt vekt, og at man ikke tar hensyn til de 95 pst. av innbyggerne som bruker bokmål som målform. Innbyggernes språktilhørighet bør komme i første rekke og ikke bli ofre for språkbyråkratenes formal juridiske tolkninger. Når det nå åpnes opp for forsøk uten obligatorisk sidemåleopplæring i skolen, bør ikke forsøk tillates også på andre områder i samfunnet?

Valgerd Svarstad Haugland (KrF)

Svar

Valgerd Svarstad Haugland: I lov om målbruk i offentlig tjeneste (målloven) er det fastsatt nærmere regler om plikt til bruk av bokmål og nynorsk i staten. Staten omfatter etter loven også Den norske kirke, men i Kirken gjelder bestemmelsene bare den administrative del av virksomheten. Som geografisk avgrensende organer innenfor Kirken er dermed bispedømmene ved utøvelsen av sine administrative funksjoner underlagt de relevante regler i målloven. Jeg har ingen planer om å endre dette. I St.meld. nr. 48 (2002-2003) Kulturpolitikk fram mot 2014 er det slått fast som et prinsipp at det også i fremtiden skal være nærmere regler for bruk av bokmål og nynorsk, og at slike regler skal gjelde "i all verksemd med statleg tilknyting".

Saksfremstillingen i begrunnelsen som følger spørsmålet, er for øvrig misvisende på flere punkter. For det første foreligger det meg bekjent ingen søknad om dispensasjon fra Agder bispedømme. For det andre er det etter loven ingen adgang til å gi Agder bispedømme noen form for dispensasjon. Følgelig er ikke dette en sak som dreier seg om å innvilge eller avslå en søknad.

Saken dreier seg om det forhold at Agder bispedømme har nynorsk som tjenestemål. Dette er ikke resultat av noen tolkning av "formaljuridisk" eller annen art, men følger direkte av bestemmelser i lov og forskrift. Bestemmelsene er helt entydige og gir ikke grunn til tvil eller rom for tolkning. Bestemmelsene tar sitt utgangspunkt i en opptelling av vedtak om ønsket målform i kommunikasjon med staten, gjort av hvert enkelt kommunestyre i hele det distriktet som vedkommende regionale statsorgan - i dette tilfelle Agder bispedømme - har ansvaret for. Det er altså helt korrekt "å telle kommuner" når man skal fastslå bispedømmets tjenestemål. Agder bispedømmes distrikt dekker fylkene Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder, og det er det samlede antall kommuner i dette distriktet som er utgangspunktet. Det er derfor misvisende å henvise til en opptelling av målvedtakene innenfor hvert av de tre fylkene separat.

Det er heller ikke korrekt at Agder bispedømme er pålagt å skrive alle sine brev på nynorsk. Det følger av loven at bispedømmet skal besvare brev fra private i den målform som er brukt i brevet. Dermed er respekten for den enkeltes personlige språkønske vel ivaretatt. I brevveksling med en kommune eller fylkeskommune skal for øvrig bispedømmet bruke den målform som kommunestyret eller fylkestinget har vedtatt etter § 5 i målloven. I brevveksling med bl.a. en del av sine underliggende kirkelige organer, prostier, fellesråd, sogn og prestegjeld vil bispedømmet være pålagt å bruke bokmål, i andre tilfeller nynorsk. Bildet er altså langt mer nyansert enn det som fremkommer i begrunnelse for spørsmålet.

For øvrig viser jeg til de svar jeg nettopp har gitt på henholdsvis skriftlig spørsmål nr. 897 og skriftlig spørsmål nr. 864, det siste fra representanten Øyvind Vaksdal.