Skriftlig spørsmål fra Jan Simonsen (Uav) til justisministeren

Dokument nr. 15:405 (2004-2005)
Innlevert: 19.01.2005
Sendt: 20.01.2005
Besvart: 26.01.2005 av justisminister Odd Einar Dørum

Jan Simonsen (Uav)

Spørsmål

Jan Simonsen (Uav): En psykolog er jevnlig utsatt for trakasseringer og drapstrusler. Da straffesaken mot personen bak truslene skulle opp i retten ble hun sykemeldt, men fortsatte med telefonsjikanen mot psykologen.
Hva mener justisministeren bør gjøres i slike saker for å sikre at uskyldige ikke blir utsatt for sjikane og trusler fra personer som ikke kan stilles for retten på grunn av psykiske lidelser, og som fortsetter med de samme handlingene som vedkommende er tiltalt for?

Begrunnelse

I 1989/90 ble psykolog John G. Sandstrøm oppnevnt av barnevernet til å vurdere omsorgsevnen til en kvinne. Han anbefalte hjelpetiltak og skaffet vedkommende hjelp fra en psykolog, som avbrøt behandlingen da hun igjen begynte å drikke og samtidig privatiserte sitt forhold til blant annet Sandstrøm.
Etter det begynte en systematisk og langvarig trakassering av psykolog Sandstrøm. Kvinnen oppsøkte hans bopel, ødela planter, la avføring i postkassen, sendte trusler til familien, forsøkte å få media til å offentliggjøre oppdiktede skandalehistorier, ringte opp Sandstrøm både hjemme og på hans kontor daglig i lange perioder osv.
Ilagt besøksforbud ble ikke overholdt. Og da kvinnen nylig ble tiltalt og skulle stilles for retten, ble hun plutselig sykemeldt dagen før rettsaken skulle begynne. Like fullt fortsatte trakasseringen for fult inn i julehøytiden. med mengdevis med telefoner og SMS-meldinger.
For Sandstrøm og delvis også for den psykologen som tidligere behandlet kvinnen, som også har vært utsatt for trakasseringer, er situasjonen uholdbar både privat og på arbeidsplassen, hvor Sandstrøm tidvis har vært nødt til å betale for privat vakthold, holde kontordørene låst, og bytte telefonnumre.
Politiet sier at de ikke kan gjøre noe så lenge hun er for syk til å bli stilt for retten. Samtidig fortsetter altså ødeleggelsen av Sandstrøms privatliv og hans forretningsvirksomhet blir selvsagt også skadelidende.
Sandstrøm har bedt politiet å ta fra vedkommende hennes fasttelefon, og pågripe henne for å fremstille henne for psykiatrisk undersøkelse slik at man eventuelt kan forebygge impulsiv voldsagering fra vedkommende, hvilket Sandstrøm frykter kan skje. Det er ikke fulgt opp.
Spørsmålet er altså om samfunnet kan akseptere at en person som truer andre på livet, og ødelegger deres liv gjennom daglige telefonsjikaner, trusler og hærverk, fritt skal kunne fortsette med en slik virksomhet, så lenge vedkommende er for syk til å kunne stilles for retten, eller om samfunnet bør ha plikt til å gripe inn for å hjelpe offeret, og forebygge en mulig fremtidig katastrofe gjennom en utagerende voldshandling. Og om justisministeren vil gripe inn i den aktuelle saken.

Odd Einar Dørum (V)

Svar

Odd Einar Dørum: Jeg vil innledningsvis understreke at det ikke kan aksepteres at personer med psykiske lidelser gjentatte ganger trakasserer og plager andre mennesker.

Politiet skal forebygge og motvirke kriminalitet og beskytte personer mot kriminelle handlinger. Saker om sjikane sorterer som oftest inn under straffeloven § 390a - skremmende/plagsom/hensynsløs atferd. Brudd på denne bestemmelsen kan straffes med bøter eller fengsel inntil 2 år. Normalt vil slike saker kunne løses ved at politiet iverksetter relevante beskyttelsestiltak, som for eksempel å ilegge besøksforbud. Det kan også være aktuelt å fremme saken for konfliktråd eller domstol. Dette er påtalemyndighetenes anliggende.

Psykisk syke personer kan ofte ikke straffeforfølges, men politiet har likevel ansvar for å beskytte personer mot den type sjikane og trusler som her er nevnt. Det kan gjennomføres samtaler med gjerningspersonen, ilegges besøksforbud og offeret kan tildeles voldsalarm. Politiet kan også inndra utstyr som benyttes i denne typen handlinger. Dersom de straffbare handlingene fortsetter på tross av disse tiltakene, og gjerningspersonen anses å være psykisk syk, vil det psykiske helsevernet måtte ta ansvar.

I enkelte situasjoner kan man sette psykisk syke personer i varetekt, men dette benyttes bare for å avverge en akutt fare, og er et kortsiktig virkemiddel inntil det psykiske helsevernet overtar. I praksis kan det være hensiktsmessig å benytte en kombinasjon av beskyttelsestiltak og psykisk helsevern i disse sakene.

Riksadvokaten har understreket at i tilfeller hvor en tiltalt ikke kan stilles for retten på grunn av psykiske lidelser, må påtalemyndigheten forvisse seg om at lovbryteren virkelig er utilregnelig før saken eventuelt henlegges. En psykosediagnose i seg selv anses ikke å være tilstrekkelig. Ved mer omfattende eller plagsomme lovbrudd, understreker Riksadvokaten at det bør begjæres rettspsykiatrisk undersøkelse selv om lovbruddene ikke kan gi grunnlag for en særreaksjon, slik at man kan få sikkerhet for at straff ikke kan nyttes.

Den typen lovbrudd som det her refereres til, representerer et problemområde som angår både helsevesenet og strafferettspleien. I samarbeid med helseministeren vurderer jeg hvordan dette samarbeidet kan styrkes og effektiviseres.

Jeg følger utviklingen nøye for å se hvordan bestemmelsene om særreaksjoner for utilregnelige fungerer i praksis.