Skriftlig spørsmål fra Bendiks H. Arnesen (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:520 (2004-2005)
Innlevert: 18.02.2005
Sendt: 18.02.2005
Besvart: 24.02.2005 av helse- og omsorgsminister Ansgar Gabrielsen

Bendiks H. Arnesen (A)

Spørsmål

Bendiks H. Arnesen (A): En ung mann fikk for flere år siden skade i en fot i forbindelse med idrett. Etter påfølgende sykehusbehandling har han kontinuerlig slitt med sår som ikke vil gro. Han har fått behandling ved flere større sykehus i Norge, men uten resultat. Nå sier legene at de ikke kan gi han mer hjelp, men de vil likevel ikke henvise han til behandling i utlandet.
Er det ikke slik at når Norge mangler medisinsk kompetanse som finnes i andre land så har pasienten krav på å få slik behandling der kompetansen finnes?

Begrunnelse

I dag er mannen invalidisert av store smerter og høyt medisinforbruk, og han har stadige infeksjoner i sårene. Han har utdannelse og skulle ha vært i jobb, men må nå leve i en isolert tilværelse med sine smerter og problemer. Beskjeden fra legene er at han bare må leve med dette fordi norske sykehus ikke har mer å tilby han.
Han har undersøkt muligheten for behandling i utlandet og har funnet flere alternativer både i USA, Dubai, Sverige, Tyskland og Spania. Han har hatt særlig kontakt med et sykehus i USA som ser gode muligheter i å få han frisk, men norske leger har blankt avvist å hjelpe han til slik behandling. Dette synes han er underlig og helt uakseptabelt.
Han føler seg nå helt maktesløs, men vil ikke akseptere at han som ung mann skal bli overlatt til smerter og medisinbruk resten av livet når det finnes muligheter til behandling i andre land som kan få han frisk.
Jeg forstår godt at en mann i trettiårsalderen gjør hva han kan for å komme tilbake til et yrkesaktivt liv, og at han ikke vil la noen mulighet stå uprøvd for å komme ut av en tilværelse i isolasjon og på trygd. Dette er jo også i tråd med de politiske mål vi har satt oss her til lands, og burde som sådan være noe alle parter burde bidra til.

Ansgar Gabrielsen (H)

Svar

Ansgar Gabrielsen: En pasient som har rett til nødvendig helsehjelp, men som ikke kan få helsehjelp fordi behandling ikke kan utføres forsvarlig i Norge etter akseptert metode, har i henhold til pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd, rett til helsehjelp i utlandet. Det er en forutsetning at helsehjelpen kan utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode.

For å ha rett til nødvendig helsehjelp må pasientens tilstand og den aktuelle behandlingen tilfredsstille følgende krav:

1. Pasienten har et visst prognosetap med hensyn til livslengde eller ikke ubetydelig nedsatt livskvalitet dersom helsehjelpen utsettes, og

2. Pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen, og

3. De forventede kostnadene står i et rimelig forhold til tiltakets effekt.

Det er det regionale helseforetaket som har ansvar for å vurdere om en pasient har rett til nødvendig helsehjelp i utlandet, og i så fall dekke utgiftene.

Dersom en pasient er uenig i den vurderingen spesialisthelsetjenesten foretar når det gjelder rett til behandling i utlandet på grunn av manglende kompetanse i Norge, kan pasienten klage til Dispensasjons- og klagenemnda for behandling i utlandet.