Skriftlig spørsmål fra Jørund Leknes (SV) til olje- og energiministeren

Dokument nr. 15:588 (2004-2005)
Innlevert: 04.03.2005
Sendt: 07.03.2005
Besvart: 14.03.2005 av olje- og energiminister Thorhild Widvey

Jørund Leknes (SV)

Spørsmål

Jørund Leknes (SV): I forbindelse med søknad om vannkraftutbygginger blir mange kommuner tilbudt store summer fra kraftselskapene med betingelse om at kommunen vedtar at den ønsker utbygging.
Vil statsråden ta initiativ til å kartlegge omfanget av slike tilbud, herunder å forsøke å få greie på i hvor stor grad tilbudene påvirker kommunenes beslutninger?

Begrunnelse

Det har blitt avslørt at Sauda kommune sannsynligvis ville sagt nei til kraftutbygging hvis de ikke hadde blitt tilbudt 40-50 mill. kr av Elkem. Dette er vanlig praksis, på tross av at norske kommune hvor det bygges ut vannkraft uansett får økte inntekter i form av kraftskatt. Sauda kommunes ordfører uttalte 2. mars 2005 til NRK at "i Sauda kommune hadde vi sannsynligvis hatt en annen innstilling til saken, dersom vi ikke visste om den positive siden av saken, altså pengene". Norges Naturvernforbund har kalt praksisen for smøring.
Mange norske kommuner sliter med dårlig økonomi, og valget står mellom å gå for vannkraftutbygging eller nedbygging av offentlig velferdstilbud.
I Regjeringens Sem-erklæring står det at "hensynet til kommende generasjoners naturopplevelser tilsier en restriktiv holdning til videre vannkraftutbygging, og at vi lar de aller fleste vassdrag som står igjen forbli urørt".
Det er sannsynlig at hvor mange vassdrag som vil forbli urørt vil avhenge av hvilken praksis det i framtida legges opp til med hensyn på adgangen til å tilby kommunene store summer for å gå inn for kraftutbygging.

Thorhild Widvey (H)

Svar

Thorhild Widvey: Innledningsvis stiller jeg meg noe undrende til representantens bastante og generelle påstand om at mange kommuner tilbys store summer for å stille seg positive til vannkraftutbygging. Jeg vil peke på at Saudasaken er den eneste større utbyggingssaken som har fått konsesjon siden tillatelse til utbygging av Saltfjell/Svartisen ble gitt på slutten av 1980-tallet. Det fremgår også av Sem-erklæringen at epoken med større vannkraftutbygginger er over. Jeg kan derfor vanskelig se at det spørsmålet representanten tar opp vil få særlig betydning fremover.

Vannkraftutbygging har gjennom over 100 år gitt et viktig bidrag til verdiskaping og utvikling av mange distrikter i Norge. Kommunene har gjennom å avstå deler av sine ressurser til beste for fellesskapet fått både sin del av verdiskapingen fra vannkraften og kompensasjon for skader og ulemper gjennom bl.a. skatter, konsesjonsavgifter, forskjellige fond og uttak av konsesjonskraft. Kompensasjonsordningene til kommunene er sikret gjennom vassdragslovgivningen.

Når det gis konsesjon for et vannkraftprosjekt, blir det derfor fastsatt et sett med vilkår. Et vanlig vilkår er næringsfond, som har to formål: dels å gi kommunene en andel av verdiskapingen og dels å kompensere for de ulemper som prosjektet måtte føre med seg.

For en kommune vil en kraftutbygging være av de største tiltak som vil få vesentlig betydning for kommunens utvikling. En rekke spørsmål vil det ligge til rette for å regulere gjennom avtaler for blant annet å utnytte infrastruktur best mulig slik som anleggsveier, bygningsmasse, riggområder og tipper. Det har derfor tidligere i større vannkraftutbyggingssaker forekommet at konsesjonær og kommune har forhandlet frem avtaler. Det er også fra myndighetenes side forutsatt at en del spørsmål bør løses gjennom avtale.

Jeg viser til Ot.prp. nr. 50 (1991-92) Om lov om endringer i vassdragsreguleringsloven mfl., og departementets drøftelse omkring de tidligere bestemmelsene i lovens § 12 nr. 4 og 5 om forsamlingslokale og boliger m.v. Departementet foreslo å oppheve disse bestemmelsene. Dette ble begrunnet som følger: "Departementet vil her vise til at de berørte kommuner tilgodeses gjennom de regler som finnes om avsetning av næringsfond. [...] "Departementet er imidlertid av den oppfatning at etterbruk av bygninger må basere seg på en avtale mellom utbygger og den enkelte kommune."

Slike avtaler er behandlet på ordinær måte av de ulike kommunale organer, og har fremgått av høringsuttalelsene til konsesjonsmyndighetene. I Sauda-saken ble det redegjort for avtalene i proposisjonen til Stortinget. Avtalene førte til at det ikke ble fastsatt vilkår om næringsfond til kommunene.

Det er i denne sammenheng på sin plass å peke på at kommunene ikke er konsesjonsmyndighet i vannkraftsaker. Det er konsesjonsmyndighetene som skal sikre at de ulike prosjekter vurderes på en helhetlig måte. I alle større saker gis det ikke konsesjon for vannkraftutbygging før Stortinget har gitt sitt samtykke. I konsesjonsmyndighetenes avveining legges det vekt på kraftforsyningssikkerheten ut fra nasjonale hensyn gjennom å styrke den innenlandske kraftbalansen samtidig som viktige miljøhensyn skal ivaretas.

Jeg vil vise til at det er gitt helt eller delvis avslag på konsesjonssøknader også der kommunene har gått inn for full utbygging, med eller uten avtale om kompensasjon.

Konsesjonsmyndighetene har tilstrekkelig oversikt over de utbyggingsavtaler som har vært inngått. Noen kartlegging utover dette kan jeg ikke se at det er behov for.