Skriftlig spørsmål fra Gjermund Hagesæter (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:782 (2004-2005)
Innlevert: 13.05.2005
Sendt: 13.05.2005
Besvart: 23.05.2005 av finansminister Per-Kristian Foss

Gjermund Hagesæter (FrP)

Spørsmål

Gjermund Hagesæter (FrP): Har finansministeren forståelse for at det er vanskelig for en diabetiker å fremlegge kvitteringer for alle ekstrautgifter sykdommen medfører, og vil finansministeren på bakgrunn av dette vurdere en sjablonregel for diabetikere med legeattest som kan godtgjøre slike utgifter?

Begrunnelse

Stortinget vedtok i forbindelse med statsbudsjettet for 2005 omlegging av ordningen med særfradrag for store sykdomsutgifter. For personer med diabetes innebærer omleggingen at det ikke lenger er tilstrekkelig å sannsynliggjøre merutgiftene i form av legeattest.
Omleggingen er begrunnet i Ot.prp. nr. 1 (2004-2005) side 115 der Finansdepartementet uttalte følgende: "I prinsippet er det svakt begrunnet at en hel gruppe skatteytere skal kunne få særfradrag for utgifter uten noe dokumentasjonskrav av utgiftsnivå. Diabetikere er en lite ensartet gruppe, og sykdommen kan ramme svært utlikt. Ut i fra at diabetikere anbefales å følge de generelle tilrådningene fra Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet, kan et automatisk særfradrag for denne gruppen ikke generelt begrunnes ut i fra særlig høye kostnader til diett".
Dokumentasjon lagt fram av Norges Diabetesforbund viser at både personer med type 1- og type 2-diabetes har betydelige merutgifter på grunn av sin sykdom. Dette er utgifter knyttet til diett, lavt blodsukker/hypoglykemi, hyppig besøk i helsetjenesten, egenandeler på medisiner og helsetjenester, utstyr til blodsukkermåling, fotbehandling, øyekontroller, forsikringer, fornyelse av førerkort og oppdatering i egenbehandling av sykdommen. Totalt beløper merkostnadene seg til mellom 14 000 og 20 000 kr avhengig av alder og type diabetes.
Merutgifter til diabeteskost er grundig dokumentert blant annet gjennom en rapport fra Det svenske konsumentverket (se internettlenken: http://www.konsumentverket.se/mallar/sv/artikel.asp?lngArticleID=3558&lngCategoryID=1264) og beregninger fra Danmarks statistik (http://www.diabetes.dk/wm2497). Dokumentasjonen viser at både type 1- og type 2-diabetes medfører merutgifter til diett fordi diabeteskost har en annen næringsfordeling og sammensetning enn norsk gjennomsnittskost. Diabeteskost inneholder mer fiber, mer frukt og grønnsaker og mer magre kjøtt- og fiskeprodukter enn norsk gjennomsnittskost. I tillegg må måltidene fordeles jevnt utover dagen. Riktig kost er ikke bare et fornuftig valg, men en viktig del av behandlingen. På lang sikt bidrar kostholdet til å forebygge alvorlige senkomplikasjoner på hjerte, øyne, nyrer og føtter, og på kort sikt er kosten viktig for å forebygge sterke svingninger i blodsukkeret som kan gi livsfarlige konsekvenser.
Forekomsten av type 2-diabetes øker med økt levealder. I tillegg er det en sterk sosial gradient i forekomst av type 2-diabetes. Det er grunn til å anta at omleggingen vil påføre mange, særlig eldre og ressurssvake, store vanskeligheter med å legge fram den omfattende bilagsmengden som kreves for å dokumentere merutgiftene. I tillegg er det grunn til å anta at håndtering av omleggingen vil medføre ekstra administrative byrder for ligningsetaten.

Per-Kristian Foss (H)

Svar

Per-Kristian Foss: Finansdepartementet fremmet i Ot.prp. nr. 1 (2004-2005) et forslag om omlegging av reglene for særfradrag for store sykdomsutgifter. Forslaget ble vedtatt av Stortinget. Omleggingen går blant annet ut på at diabetikere stilles overfor de samme krav til dokumentasjon/sannsynliggjøring som andre som krever slikt særfradrag. Jeg mener at det ikke er naturlig at en særskilt gruppe, som dessuten er lite homogen, automatisk skal få fradrag for udokumenterte utgifter, og således stilles i en særstilling i forhold til andre grupper. Omleggingen innebærer derfor en likestilling ved at diabetikere stilles overfor de samme kravene til dokumentasjon og sannsynliggjøring av sine utgifter som andre som krever særfradrag.
Finansdepartementet tok forut for forslaget saken opp med Helse- og omsorgsdepartementet, som igjen var i kontakt med Sosial- og helsedirektoratet. Basert på direktoratets faglige vurderinger, er det ikke ut i fra en medisinsk vurdering grunnlag for å opprettholde ordningen med generelt særfradrag for diabetikere.
Sosial- og helsedirektoratet pekte på at "diabeteskost" ikke er vesentlig avvikende fra de anbefalinger som gis for normalt sunt kosthold. Ved moderne behandling av diabetes type 1 gjelder langt mindre rigide kostrestriksjoner enn for noen år siden. Direktoratet viste videre til at utgifter til medikamenter, evt. insulinsprøyter og måleutstyr for blodsukker dekkes over Folketrygden gjennom den såkalte blåreseptordningen. Konsultasjoner hos leger og andre behandlere innen det offentlige helsevesen omfattes av egenandelstakene. "Følingsmat" innskrenker seg til lett absorberbare kullhydrater for eksempel i form av sukkerbiter som neppe representerer noen vesentlig belastning for den enkelte diabetikers økonomi. Diabetikere vil dog ha noen utgifter til fornyelse av førerkort. Alt i alt støttet tilbakemeldingen fra Helse- og omsorgsdepartementet og Sosial- og helsedirektoratet forslaget om å likestille diabetikere med andre grupper skattytere som krever særfradrag for store sykdomsutgifter.
Jeg kan ikke se at det har avgjørende betydning for denne saken at det kan være et avvik mellom anbefalt kosthold og hva som er en gjennomsnittskost for befolkningen generelt. Utgangspunktet er at slike utgifter er privatutgifter som det ikke er fradragsrett for. Når det gjelder undersøkelsene fra våre naboland, fremgår det at de beregnede merutgiftene der utgjør godt under halvparten av det som legges til grunn i rapporten fra Norges Diabetesforbund.
Det er nok riktig at personer med diabetes kan ha enkelte utgiftstyper som er vanskelig å dokumentere. Jeg kan imidlertid ikke se at dette er et problem som er særegent for diabetikere. Også andre som krever særfradrag for store sykdomsutgifter kan ha problemer knyttet til dokumentasjonen eller sannsynliggjøringen av kostnadene eller deler av dem. Når det gjelder utgifter til egenandeler til medisiner, utgifter til legebesøk, utstyr til blodsukkermåling, fotbehandling, øyekontroller mv. fremstår dette dessuten som utgifter som det ikke vil være spesielt vanskelig å dokumentere/sannsynliggjøre. Også skattytere med andre sykdommer kan ha utgifter av tilsvarende karakter. Størrelsen på utgiftene vil også kunne variere betydelig fra skattyter til skattyter, og vil derfor være lite egnet til bli dekket gjennom et sjablonfradrag.
Omleggingen fra 2005 vil ikke ramme de diabetikere som faktisk har utgifter som overstiger bunnbeløpet for særfradraget, dvs. de som har reelle, store utgifter. Også før omleggingen måtte diabetikere som krevde fradrag for utgifter som oversteg bunnbeløpet legge frem dokumentasjon/sannsynliggjøring for alle utgiftene. For disse skal dermed ikke omleggingen ha medført noen endring i forhold til å få særfradrag for store sykdomsutgifter.
Jeg legger videre til grunn at kravet om at også diabetikere må kunne dokumentere sine utgifter på grunn av sykdommen, ikke vil medføre økte administrative byrder av særlig betydning. Ved at en nå har likestilt diabetikere med andre grupper skattytere som krever særfradrag for store sykdomsutgifter med hensyn til dokumentasjon, og ved at utgifter til kost som det klare utgangspunkt ikke vil kvalifisere til særfradrag, vil det bli færre diabetikere som kan få særfradrag for store sykdomsutgifter. Denne innstrammingen er tilsiktet som ledd i en større likebehandling av diabetikere med andre pasientgrupper i skattesystemet. I tillegg vil enkelte av de utgiftene Diabetesforbundet har inntatt i sin rapport, f.eks. utgifter til telefon, ikke kvalifisere til særfradrag, da dette ikke kan ses på som en merutgift som følge av sykdommen. De som kan sannsynliggjøre så store utgifter at de overstiger standardfradraget, vil trolig allerede etter den tidligere ordning være vant med å legge frem dokumentasjon/sannsynliggjøring for sine utgifter i selvangivelsen. I så måte er heller ikke skatteetaten ukjent med å måtte vurdere fremlagt dokumentasjon for utgifter ved diabetes.
Jeg vil etter dette derfor ikke foreslå noen endringer i de gjeldende regler for særfradrag for store sykdomsutgifter, slik de ble vedtatt av Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet for 2005.