Svar
Erna Solberg: I Innst. S. nr. 210 (2003-2004) ba Stortinget om at Regjeringen utredet problemstillingen om at barn får unødig lange opphold i mottak nærmere, og ba Regjeringen komme tilbake til dem med en redegjørelse i egnet sak. I brev datert 17. juni 2004 informerte jeg kommunalkomiteen i Stortinget om at mitt departement ville iverksette en midlertidig tilleggsforskrift til utlendingsloven, med retningslinjer for hvilke kriterier som skal vektlegges i den enkelte sak. I samme brev informerte jeg om at skjæringstidspunktet ble satt til hhv. 1. juli 2001 for når søknad om asyl måtte være registrert innen, og 1. juli 2003 for når endelig avslag måtte foreligge. Forskriften trådte i kraft 15. juli 2004, og Utlendingsnemnda hadde i januar 2005 ferdigbehandlet alle sakene som falt inn under forskriften.
Jeg har ikke planer om å komme tilbake til Stortinget med en vurdering av problemstillingen utover dette.
Under Stortingets behandling 8. juni 2004 av et privat forslag om tiltak for barn som har vært lenge i mottak, jf. Dokument nr. 8:50 (2003-2004) og Innst. S. nr. 210 (2003-2004) vedtok som kjent Stortinget enstemmig at barn og barnefamilier som hadde vært i Norge i tre år eller mer, skulle få en fornyet prøving av saken. Det understrekes at Stortinget forutsatte at dette skulle være et engangstilfelle for å omfatte personer med endelig avslag på søknad før 1. juli 2003. Stortinget vektla videre at dette ikke skulle være en "amnestiordning".
Siden oppfølgingen av dette vedtaket lå utenfor det handlingsrom jeg har mht. å kunne instruere Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda, iverksatte jeg som nevnt over en midlertidig forskrift 15. juli 2004 for denne gruppen. Det ble klart uttrykt i høringsbrevet at dette var en engangsforeteelse.
For å besvare spørsmålet fra stortingsrepresentant Holmås, har jeg bedt Utlendingsdirektoratet (UDI) forsøke å identifisere antall barn som var under 18 år da de søkte asyl for mer enn 3 år siden, og som fortsatt befinner seg i Norge. UDI har bare tall over barn som oppholder seg i asylmottak, idet norske myndigheter ikke har oversikt over om personer som har forlatt mottak, eller som aldri har bodd i mottak, fortsatt befinner seg i Norge.
Informasjon fra UDI viser at pr. 1. mai 2005 bodde det totalt 254 barn i norske asylmottak som hadde søkt om asyl for mer enn 3 år siden. De aller fleste av disse er fortsatt under 18 år, mens 38 er over 18 år. De fleste barna har endelig avslag, mens ca. 50 fremdeles er i en asylsøknadsprosess. Av de sistnevnte har alle fått avslag fra UDI. Mange av disse er iraksaker (såkalte Muffere), og saker fra bl.a. eritreere, etiopiere og somaliere som til dels er kompliserte saker, og som nemnda arbeider med å fastlegge praksis for.
Det er mange grunner til at barn blir boende lenge i mottak. En årsak som disse tallene viser, er lang saksbehandlingstid. Jeg har kontinuerlig fokus på at saksbehandlingstiden i asylsaker skal kortes ned, og UDI har igangsatt flere tiltak for å få dette til. Et viktig tiltak er differensiert behandling av asylsøknader etter nasjonalitet, hvor søkere fra land som det vanligvis ikke innvilges tillatelse skal behandles innen 3 uker, og alle andre innen 7 uker fra registrering av asylsøknad. Forutsetningen er at det ikke er behov for verifisering av opplysninger. Også UNE skal innføre hurtigprosedyrer for å behandle asylsaker som tas i 3 ukers løpet.
Videre er det faktum at over 90 pst. av alle som søker asyl i Norge ikke legger fram reisedokumenter, en viktig forklaring på lang oppholdstid i Norge. Selv om mange under asylprosessen bidrar til å avklare identitet og nasjonalitet, er det også en relativt stor andel som ikke bidrar til dette. Det fører til at behandlingen av søknaden blir mer krevende, og at det tar lang tid å verifisere aktuelle opplysninger. Videre kan det føre til at effektueringen av negative vedtak blir både mer ressurskrevende og langt mer tidkrevende, siden mange opprinnelsesland stiller strenge krav til dokumentasjon av at vedkommende som skal tas tilbake er deres borger.
Tvil om identitet og/eller nasjonalitet er et aktuelt problem når det gjelder den gruppen Holmås trekker frem, nemlig søkere som oppgir å være fra Somalia. Det har vist seg at en del som oppgir å komme fra Somalia, i realiteten kommer fra andre østafrikanske land som Kenya, Tanzania, Djibouti og Etiopia.
En annen viktig årsak til lang oppholdstid i mottak, som også har sammenheng med punktet over, er at foreldrene til barna ikke respekterer det endelige avslaget familien har fått, og forlater ikke Norge frivillig sammen med barna. Særlig er dette et problem der det ikke er mulig med tvangsmessig retur til hjemlandet. Som kjent mister ikke barnefamilier eller enslige mindreårige asylsøkere botilbudet i mottak, selv om de ikke overholder utreisefristen som gis etter et endelig avslag på søknad om asyl. Regjeringen arbeider kontinuerlig med tiltak for å sørge for at personer uten grunnlag for opphold i Norge, returnerer til hjemlandet. Blant tiltakene er inngåelse av tilbaketakelsesavtaler med opprinnelsesland og motivering for akseptert retur, både i mottak og i regi av International Organization for Migration.
Et annet tiltak som kan bidra til kortere botid i mottak, er Stortingets lovvedtak av 12. april 2005 om å innskrenke Utlendingsnemndas adgang til å omgjøre egne vedtak til gunst for utlendingen. Lovendringen trådte nylig i kraft.
Adgangen til å fremme omgjøringsbegjæringer til Utlendingsnemnda etter endelig avslag, har bidratt til at en del blir boende på mottak etter endelig avslag i håp om at de vil få positivt vedtak i omgjøringsomgangen. Jeg håper at endringen i utlendingsloven på dette punktet vil bidra til kortere botid i mottak etter endelig avslag på søknad om asyl.