Skriftlig spørsmål fra Heidi Grande Røys (SV) til justisministeren

Dokument nr. 15:882 (2004-2005)
Innlevert: 14.06.2005
Sendt: 15.06.2005
Besvart: 23.06.2005 av justisminister Odd Einar Dørum

Heidi Grande Røys (SV)

Spørsmål

Heidi Grande Røys (SV): Advokat Sjur Vinje uttaler til NRK Sogn og Fjordane at praksisen kva gjeld å vurdere retten til fri rettshjelp er strengare hos fylkesmannen i Sogn og Fjordane, enn andre stader. Advokaten har lang erfaring med utlendingssaker, og hevdar med bakgrunn i si fartstid at fylkesmannen i fylket er generelt strengare ved skjønnsvurderinga av fri rettshjelp enn embeta elles i landet.
Vil statsråden gjere noko for ei vurdering av praksisen, og kva vil han gjere for å sikre lik handsaming frå fylke til fylke i slike saker?

Odd Einar Dørum (V)

Svar

Odd Einar Dørum: Jeg har registrert advokat Sjur Vinjes uttalelse gitt i forbindelse med Belik-saken hvor han opptrer som Belik-søstrenes advokat. Uttalelsen kom etter at fylkesmannen i Sogn og Fjordane avslo fri rettshjelp i forbindelse med den rettslige prøvingen av utlendingsmyndighetenes saksbehandling av asylsøknadene. Likevel er advokat Vinjes kritikk generelt rettet mot skjønnsutøvelsen hos fylkesmannen i utlendings saker. Slike påstander om forskjellsbehandling tar jeg alvorlig.

Fri rettshjelp innvilges enten etter bestemte stykkprissatser av advokaten selv eller av fylkesmannen etter en konkret skjønnsmessig vurdering i hver enkelt sak. For å ivareta rettsikkerheten i forbindelse med søknad om asyl og klage på avslag på asyl kan advokaten selv innvilge stykkpris. Det er først når arbeidet blir spesielt omfattende eller hvor saken bringes inn for retten at det foretas en skjønnsmessig vurdering av fylkesmannen. I slike saker vil saksforholdet som regel være veldig varierende og dermed vanskelig å sammenligne.

Justisdepartementet samordner praksis og skal sikre ensretting på rettshjelpsområdet gjennom omfattende og detaljerte rundskriv, samt veiledning gjennom fagsamlinger og publisering av prinsippavgjørelser. Dette bidrar til å hindre forskjellsbehandling. På bakgrunn av den vide skjønnsadgangen vil imidlertid klageadgangen til departementet være en viktig sikkerhetsventil. Er en søker misfornøyd med en avgjørelse fra fylkesmannen, herunder mener at det foreligger forskjellsbehandling, vil en klage gi departementet anledning til å overprøve vedtaket.

Jeg er kjent med at klageadgangen ikke er benyttet i angjeldende sak. Hvis dette hadde vært gjort kunne det mer konkret bli fastslått om påstandene om forskjellsbehandling medfører riktighet og eventuelt avvik kunne bli korrigert. Justisdepartementet som klageorgan har heller ingen indikasjoner på at fylkesmannen i Sogn og Fjordane generelt fører en mer restriktiv praksis med hensyn til innvilgelse i utlendingssaker enn andre embeter. Ut fra den oppfølging og statistikk som er tilgjengelig på området er det ingen ting som tyder på en strengere praksis. Antall innvilgelser pr. innbygger og antall klagesaker gir for eksempel ingen tegn på avvik.

Som nevnt har departementet en rekke fortløpende tiltak for å sikre samordning og ensretting av praksisen på dette området. Ettersom det ikke foreligger andre indikasjoner på at det er avvikende praksis mellom fylkene, anser jeg disse tiltakene for å være tilstrekkelig. Jeg kan derfor ikke se at det er grunnlag for å iverksette ytterligere tiltak på området. På bakgrunn av advokat Vinjes' uttalelser vil jeg likevel sørge for at departementet er særlig oppmerksom på praksisen på dette saksfeltet i fremtiden.