Skriftlig spørsmål fra Ulf Erik Knudsen (FrP) til barne- og familieministeren

Dokument nr. 15:910 (2004-2005)
Innlevert: 17.06.2005
Sendt: 17.06.2005
Besvart: 22.06.2005 av barne- og familieminister Laila Dåvøy

Ulf Erik Knudsen (FrP)

Spørsmål

Ulf Erik Knudsen (FrP): Hvilket initiativ vil statsråden ta for at barneloven også kan innbefatte arvingers rett til å kreve DNA-test der det foreligger uavklart eller usikkert farskap?

Begrunnelse

Barneloven er endret slik at menn som er usikre på farskapet kan kreve DNA-test for å avgjøre farskap, men loven har ingen hjemmel for at dette kan kreves av arvinger. Det vises her til avisen VG av 5. juni 2005. Opprinnelig opphav og DNA-testing dukker stadig opp på nye områder. Det som bekymrer mange er når arv utløses. Det finnes mange eksempler på at det dukker opp "ukjente" arvinger i et arveoppgjør. Slik loven tolkes i dag, kan ikke gjenlevende arvinger forlange et uavklart farskap gjenopptatt. Der hvor det er offentlig skifte skal jo bobestyrer ivareta avdødes interesser. Dette blir sjelden gjort, og bobestyrer er ofte passiv i slike saker. Verktøyet finnes i dag. En DNA-test kan bekrefte eller avkrefte et riktig farskap. Undertegnede er kjent med at to slike saker for tiden behandles i rettsapparatet. Den ene saken er anket til Høyesterett, mens den andre saken er anket til Lagmannsretten. For å stoppe slike tvister i fremtiden, bør muligens saken vurderes.

Laila Dåvøy (KrF)

Svar

Laila Dåvøy: Det har tidligere vært anledning for en fars arvinger å reise sak for domstolen om farskapet etter at faren er død. Denne adgangen ble opphevet i 1997. I Ot.prp. nr. 56 (1996-97) har Barne- og familiedepartementet gjort følgende vurderinger (side 29 andre spalte nederst):

"Etter gjeldende regler har både ektemannen, moren og barnet selv adgang til å ta opp sak om farskapet mens de ennå lever. Dersom det er tvil om farskapet, vil en DNA-analyse med stor sikkerhet kunne fastslå hvorvidt farskapet er riktig fastsatt eller ikke. Når partene nå selv har fått mulighet til å få undersøkt riktigheten av farskapet ved en enkel blodprøve, skulle arvingenes behov for å ha en søksmålsrett være mindre enn tidligere. Dersom ingen av partene tar opp saken, mener departementet at dette må anses som en aksept av farskapet som farens arvinger ikke bør kunne gjøre noe med.
Selv om det kan foreligge tvil med hensyn til om morens ektemann virkelig var barnets biologiske far, vil det etter departementets oppfatning være urimelig for barnet at ektemannens arvinger tar opp sak om farskapet for domstolene i den hensikt å få opphevet farskapet etter hans død. For barnet vil det være uheldig å få vite at faren ikke er den virkelige far, selv om den avdøde faren ikke var den biologisk riktige. Dersom barnet selv ønsker å få klarhet i farskapsspørsmålet, kan det når som helst reise sak for domstolene. Departementet foreslår på denne bakgrunn at den adgangen ektemannens arvinger har etter barneloven § 6 andre ledd til å reise sak om farskapet etter hans død, faller bort."

Stortingsflertallet sluttet seg til dette da proposisjonen ble behandlet.
Reglene om gjenopptakelse av farskapssaker har etter dette blitt ytterligere lempet, slik at barnet, moren, faren og en mann som påstår at han er far til et barn til enhver tid kan reise sak om endring farskap. I saker hvor det ikke er fastsatt farskap, vil det offentlige ha plikt til å fastsette farskap selv om den oppgitte faren er død. Jeg kan derfor ikke se at saken stiller seg vesentlig annerledes nå enn den gjorde da spørsmålet ble behandlet i Stortinget i 1997. Regjeringen har på bakgrunn av dette ingen umiddelbare planer om å innføre en rett for arvingene til å reise sak om farskap.