Audun Lysbakken (SV): Er det riktig at UDI truer med å ta fra mindreårige asylsøkere støtten til livsopphold, er dette akseptabelt for statsråden, og hvordan vurderer statsråden forholdet mellom flyttingen av enslige mindreårige asylsøkere fra Vestlandsheimen og FNs oppfordring til norske myndigheter om å styrke tilsynet og tilbudet til denne gruppen?
Begrunnelse
Observatører fra organisasjonen SoHo har vært til stede på UDIs individuelle samtaler med mindreårige asylsøkere som skal flyttes fra Vestlandsheimen statlige mottak i Bergen. Observatørene har laget en rapport fra samtalene. I rapporten heter det at "Flertallet av beboerne fastholdt at de ikke ønsket å flytte til et annet mottak, og UDI-representanten presiserte da at følgene ville bli at dersom de ikke var flyttet fra Vestlandsheimen innen firsten (31. august 2005) så ville de miste pengestøtten fra UDI og retten til å bo i mottak. Det ble også presisert at huseier i tillegg ville kunne bruke politi for å fjerne dem fra bygget dersom de motsatte seg dette". Beboerne oppfattet dette som en trussel, og SoHo reagerer i sin rapport kraftig på denne antydningen om at norske myndigheter kan kommer til å sette mindreårige på gaten uten penger til livsopphold.
I en rapport fra FNs komité for barns rettigheter, av 3. juni 2005, påpekes det at Norges oppfølging av enslige mindreårige asylsøkere ikke er god nok. FN-komiteen uttrykker bekymring for det store antallet av disse barna som forsvinner fra mottak og over for dårlig kvalitet på oppfølgingen. I rapporten heter det at "The Committee recommends that the State party improved the situation in reception centres for unaccompanied children seeking asylum, both in terms of resources and adequately trained and competent staff, so that the assistance and care for these children reach the same level as that provided in other institutions under the child welfare system". Nedleggingen av Vestlandsheimen mottak betyr at flere mindreårige asylsøkere blir rykket opp fra et miljø hvor de har slått seg til ro. Det er satset ressurser i nærmiljøet for å bedre integreringen, og ungdommene ønsker selv å bli i området. Hastverket ved flyttingen gjør det naturlig å reise spørsmål ved om tilbudet og oppfølgingen til disse barna i nye mottak vil kunne bli like god, og dermed om vedtaket er i tråd med de råd Norge har fått av FN.