Skriftlig spørsmål fra Jan Simonsen (Uav) til landbruks- og matministeren

Dokument nr. 15:973 (2004-2005)
Innlevert: 05.09.2005
Sendt: 05.09.2005
Besvart: 09.09.2005 av landbruks- og matminister Lars Sponheim

Jan Simonsen (Uav)

Spørsmål

Jan Simonsen (Uav): Rogalands Avis skrev 7. august om en funksjonshemmet pensjonert bonde som ikke får bygge en funksjonell bolig i forhold til sitt handikap på sin egen gård, på udyrket mark, blant annet fordi boligen er søkt oppført i det fylkesmannen kaller "et kjerneområde landbruk av nasjonal verdi i beste klimasone".
Mener landbruksministeren at et slikt generelt hensyn skal gå foran menneskelige hensyn til en funksjonshemmet person som ønsker å bli boende på det gårdbruket hvor han er født og oppvokst?

Begrunnelse

Søkeren, som denne saken gjelder, har bodd på og drevet farsgården i mange år inntil han ble funksjonshemmet av et slag. Han og konen bor i et våningshus med soverom i andre etasjen, og uten handikaptoalett. En ombygging er lite praktisk. Familien har derfor søkt om å få bygge en funksjonell handikapbolig på egen tomt, like bak låven, på et område som aldri har vært dyrket, og som kun er brukt som utmark. Han har kun søkt om å få bygge et hus som gjør livet som funksjonshemmet lettere, og har ikke søkt om fradeling. Det er meningen at sønnen skal flytte inn i det nåværende våningshuset.
Sola kommune har godkjent søknaden, mens landbruksstyret i fylket gikk imot med knepent flertall. Fylkesmannen har deretter grepet inn og sagt nei til oppføring av boligen, med følgende begrunnelse: "De sosiale og helsemessige momenter er vurdert opp mot de hensyn planformålet LNF-område (landbruks-, natur- og friluftsområde) i gjeldende kommuneplan skal ivareta. I denne saken gjelder dette i hovedsak landbruksinteresser, både på kort og lang sikt. Den aktuelle boligen på gnr. 17 brn. 54, er som kjent søkt oppført i et "kjerneområde" landbruk av nasjonal verdi i beste klimasone, der hensynet til kostnadseffektiv landbruksdrift og jordvern skal ha høy prioritet."
Her settes generelle vurderinger om hensyn til kostnadseffektivt landbruk på lang sikt, foran menneskelige hensyn. Påståtte landbruksinteresser kommer foran sosiale og helsemessige argumenter, personlig eiendomsrett, og lokalt selvstyre. Dette er etter min vurdering et byråkrati uten et menneskelig ansikt.
Derfor spør jeg om landbruksministerens generelle synspunkter på en slik behandling av en funksjonshemmet pensjonist. Saken vil nok før eller side havne i departementet til vurdering. Da vil jeg komme tilbake til den.

Lars Sponheim (V)

Svar

Lars Sponheim: Jan Simonsen viser til avisartikkel i Rogalands Avis 7. august i år, og stiller spørsmål om generelle hensyn til viktige landbruksområder skal gå foran menneskelige hensyn, og ber om landbruksministerens generelle synspunkter på saker av denne art.

Saken gjelder en søknad om dispensasjon fra kommuneplanens arealdel for å få oppføre et hus nr. 3 på en landbrukseiendom, begrunnet i helsemessige årsaker. Fylkesmannen i Rogaland har påklaget saken, og peker på at en alternativ løsning er å bygge om et av husene på gården tilpasset den funksjonshemmedes behov.

Jeg vil kort redegjøre for hva som er prosedyre i denne type saker. Plan- og bygningsloven er innrettet slik at kommunen kan fravike egen kommuneplan ved å gi dispensasjon etter lovens § 7, og loven stiller krav om at det skal foreligge såkalte særlige grunner. Kommunen må da foreta en skjønnsmessig vurdering av om det er fremsatt særlige grunner som veier tyngre enn vurderte ulemper og langsiktige virkninger av å fravike sin egen kommuneplan.

Det er fastsatt i loven at kommunens planutvalg fatter vedtak i slike saker. Fylkesmannen får som berørt myndighet saken til uttalelse før vedtak fattes, og kan påklage vedtaket dersom regionale eller nasjonale hensyn tilsier det. Dersom kommunen ikke tar slik klage til følge, skal saken oversendes en settefylkesmann for endelig avgjørelse. Systemet er altså slik at nasjonalt nivå, dvs. departementene, ikke kan blande seg inn i den endelige avgjørelsen i slike dispensasjonssaker. Det er kun planforslag heftet med innsigelser som ikke blir løst som havner i Miljøverndepartementet.

Denne konkrete saken ligger nå til avgjørelse hos settefylkesmann, og jeg skal selvfølgelig ikke komme med konkrete vurderinger i forhold til denne saken. Jeg skal imidlertid forsøke å svare på spørsmålet om de generelle vurderinger som gjøres i slike saker.

Konfliktene i forhold til jordvern har en spesiell forhistorie i Rogaland. Der har det i mange år vært meget sterke jordvernkonflikter, noe som henger sammen med mange kommuners kamp om arealer som er av det beste i landet med hensyn til klimaforhold og jordkvalitet. Med bakgrunn i disse konfliktene har regionalt nivå i dette fylket, i tett samspill med kommunene, på en forbilledlig måte fått til en langsiktig fylkesdelplan for arealbruken på Jæren. De har gjennom en lang og grundig planprosess kommet til enighet om hvilke helhetlige landbruksområder som skal prioriteres ivaretatt, med et tidsperspektiv på 40 år. Dette har skapt økt forutsigbarhet for både bønder, utbyggere, planleggere og lokalpolitikere.

Nå som dette arbeidet er nedlagt er det svært viktig at slike planer blir fulgt opp på en god måte fra alle parter. Planen gir klarere rammer for handlingsrommet i arealplanleggingen, rammer som også må legges til grunn for vurdering av unntak fra plan.

Det kan kanskje for noen virke umenneskelig å nekte oppføring av en ekstra bolig dersom den eksisterende boligens utforming vanskeliggjør hverdagen. Det er likevel slik, at fylkesmannen ved vurdering av slike saker generelt må ivareta hensynet til likebehandling, og om det er fare for presedensvirkninger av ikke å gripe inn med klage. Dersom alle som blir eldre og uføre på landbrukseiendommer med to hus her i landet skal kunne påberope seg en rett til å sette opp et hus nr. 3 i stedet for å bygge om sin bolig, vil dette få store konsekvenser for landbrukets arealverdier, både jord og landskap.

Jeg har full tillit til at fylkesmannen i Vest-Agder vil komme til en fornuftig avgjørelse av denne sak.